Sistemann ut
Der sitter han, den knøttlille, svarthvite fluesnapperungen. Ute for aller første gang. Den hadde sittet lenge, lenge i fuglekasseåpningen og mannet seg opp til sin første flytur.
Det endte med crashlanding i blåbærlyngen.
Ikke lett å få luft under vingene!
Men den var jo fryktelig utsatt der den satt. Hvordan skulle dette gå??
Jeg har fem fuglekasser i år. De første som flyttet inn var et spettmeispar. Deretter fulgte to kjøttmeispar og ett blåmeispar. Til slutt var det bare én fuglekasse ledig, og det måtte selvsagt bli svarthvite fluesnappere - litt forsinket på reisen fra Afrika på grunn av kjølig, norsk vårvær.
Siden de ankom sist, var deres kasse den siste som be fraflyttet. Ungen dere ser på bildet over, var den aller siste av en større ungeflokk.
 |
| Klar for å møte verden. |
Jeg oppdaget den første ungen tidlig på dagen. Det er ikke så lett å se den knøttlille skapningen i fuglekasseåpningen på bildet over. Men der sitter en liten minifluesnapper og bygger opp mot til å fly.
Dere ser den bedre på bildet under:
Den tok seg god tid. Ventet leeenge. Plutselig var den fløyet. Hvor den landet, så jeg ikke. Men jeg har sett slike utflyginger en gang før, og da klarte alle å flakse bort til en stor gran litt lenger bort.
Så gikk dagen, jeg gikk en tur og drev med andre hytteting i det fine været. Utover ettermiddagen skyet det til, men det var varmt og jeg satte meg på verandaen med de siste kapitlene i en spennende krim.
Men det skulle bli et annet spenningsdrama som opptok meg mer!
Det viste seg å være flere unger igjen i kassen, og én satt klar til utflyging.
 |
| Shit, det regner! |
Uheldig med været. Akkurat da den skal ut på på egenhånd for første gang, begynner det å regne. Den som har ventet tålmodig hele dagen på at søsknene skulle fly først!
Leeeenge sitter den der. Regnet siler ned, og det blåser litt. Ikke ideelt når du veier ca 0,0001 gram. Foreldrene sørger for matforsyninger og leverer på døra. Regnet gir seg.
Endelig! Min tur!
Det ender med magaplask i blåbærlyngen.
Der blir den liggende og kave. Umulig å få luft under de små vingene. Dessuten er lyngen i veien.
Får liksom ikke tak. Håpløst. Den resignerer og blir sittende helt rolig.
 |
| Snacks for småfugletere. |
Den som ikke er rolig, er jeg. Farlig situasjon! Kritisk! Ungen er jo fryktelig utsatt. Snacks for flaggspett, mår og rev og jeg vet-ikke-hvem!
Men jeg vet jo at fluesnappermamma og fluesnapperpappa er rå til å forsvare ungene sine.
Som to små jagerfly går de til angrep på flaggspett og ekorn, selv om de befinner seg i god avstand fra fuglekassen. Jeg har sett Nøtteliten flykte vettskremt fra tre til tre mens svarthvitforeldrene forfølger ham langt avgårde.
Men likevel. Jeg ble veldig engstelig på ungens vegne.
Kunne jeg gjøre noe? Kunne jeg løfte den opp slik at den fikk luft under vingene? Jeg forhørte meg med en facebookgruppe for sånne som meg, og fikk støtte.
Eller skulle jeg gjøre det jeg egentlig vet jeg burde gjøre: Ingenting. La naturen gå sin gang.
Dette er tross alt ikke den første fugleungen som har vært litt uheldig på sin første flytur.
Men jeg klarte ikke la være å gjøre noe. Jeg lot den nærmest vektløse, lille skapningen sitte på min høyre pekefinger mens jeg holdt hånden høyt opp. Der satt den rolig (=vettskremt) og peip mens jeg satte den på en gren under en stor gran.
Og gjett hva: På nabogrenen satt allerede en liten bror eller søster!
 |
| Gjenforening av søsken! |
Jeg pustet lettet ut. Nå går alt som det skal!
Foreldrene er i nærheten, de mater ungene sine og ordner opp!
 |
| Bedre her enn i lyngen. |
Her kunne dramaet sluttet. Men nei, da. Enda en unge - den siste - satt klar til utflyging i fuglekasseåpningen. Så skjedde det igjen. Rett i lyngen.
Det er denne ungen som er avbildet helt øverst. Jeg spanderer likevel et bilde til, søt som den er:
 |
| Skummelt å forlate redet. Men mye skumlere med den svære dama! |
Nei, nå gjør jeg ingen ting, sa jeg bestemt til meg selv. Men det tok ikke lang tid før også denne (etter store protester) ble flyttet til granen.
De to andre hadde fløyet.
Hvor ble det av dem?
Tilbake på bakken, naturligvis. Samme sted. Midtveis mellom fuglekassen og meg på verandaen.
Javel, da. Skjønner. Det ordner seg. None of my business. Jeg skal ikke gjøre noen ting. Greit.
Jeg prøvde å konsentrere meg om krimmen min, men fulgte selvsagt med fra øyekroken. Det var blitt tidlig kveld, og de to små søkte ly og ble borte under en pjuskete einer.
Neste morgen var de borte.
 |
| To av fuglekassene mine. Bak fluesnapperne bodde en kjøttmeisfamilie. Ungene deres fløy ut to uker tidligere. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar