fredag 24. april 2020

Nødvendig fritidsreise


Har lengtet etter dette


Kjærkomment corona-avbrekk


Godt å komme seg en kort tur opp på hytta nå. Komme seg opp hit i skogen og slippe å tenke på coronaforholdsregler, smitteverntiltak, holde avstand, sprite hender - men bare 
te seg som normalt

I hvert fall for et par dager.
Jeg er jo her alene, har handlet mat i Oslo og ikke i bygda, er ikke i kontakt med andre enn småfuglene og noen maur, og vil ikke kunne spre et eneste virus til noen dersom jeg mot formodning skulle være smittet.
Pust ut.
Dette er nemlig en "nødvendig fritidsreise" - som det er åpnet for nå - og jeg skal bare fikse et par ting som må fikses etter vinteren og før sommeren kommer.
Her i gården er det ingen som syter over hytteforbudet som har vært. Jeg pleier uansett ikke være her i påsken, og lengter mest av alt etter at snøen skal forsvinne. Og det er !
Når været klaffer og temperaturen stiger til over tjue grader, skal jeg ikke klage!


En liten feiring

Dermed var det bare å rigge seg til i godstolen med snacks og sprudlevann, samt en kikkert for å se om det var noe på gang i fuglekassene
Det er visstnok et tegn på aldring at man begynner å interessere seg for småfuglene. Javel. Men trivelig er det uansett. 
Men er det nødvendig å sitte slik og betrakte fuglelivet på en solskinnsdag i slutten av april? 
I aller høyeste grad. Nødvendig for sjelefred og psykisk helse!

Jeg har fire fuglekasser nå. Alltid like spennende å se hvem som flytter inn. Til min tilfredshet ser jeg at det ligger an til blåmeis nærmest og kjøttmeis litt lenger bort. Redebygging i full gang! To kasser står ledige og venter på de svarthvite fluesnapperne som kommer flygende fra Afrika nå, any time.
Så får vi se om de nøyer seg med de to ledige kassene, eller prøver å rappe husværet fra meisene. Det ligger drama i luften. Bokstavelig talt. 

Annet man kan ta seg til på en nødvendig fritidsreise, er å sitte og se snøen smelte. 
Ja, for i denne varmen kan man nesten se det. 


Snø som smelter.

Jeg har hatt ytterligere to nødvendige oppgaver disse to dagene: 
Den ene har vært å se til to gjenglemte klementiner i fruktfatet. De var blitt liggende igjen etter forrige hyttetur, som fant sted i midten av februar, før Covid 19 kom til Norge. 
Jeg har tenkt en del på disse to klementinene. Hva ville skje med dem der oppe på hytta? Ville de mugne, få pels og klør, nærmest bli levende, begynne å stinke? Bildet jeg skapte i mitt eget hode, var ikke vakkert. 
Men slik ser altså to klementiner ut etter drøyt to måneder i et fruktfat:





Harde utenpå, ganske saftige inni. Jeg tror faktisk jeg kunne spist dem.

Den andre, og kanskje mer nødvendige, oppgaven har vært å rense takrennen og koble til et rør fra takrennen til sisternen, slik at sisternen kan samle opp regnvann fra taket. Jeg har jo ikke brønn eller innlagt vann. Til nøds vann fra en bekk nå om våren.
Dette røropplegget er ikke spesielt profft, må innrømmes. Jeg bare gjør som foreldrene mine gjorde. For å få rørene til å passe i hverandre, må jeg ty til store mengder gaffateip (dvs jeg tror nok foreldrene mine brukte billigere teip).  Som "filter" bruker jeg en bit av en strømpebukse. Funker som bare det.
Drikkevann tar jeg med, men med en vannrenser inne hytta, kan jeg bruke dette vannet til matlaging. Men regnvannet er først og fremst til all annen bruk.


Ikke særlig profft, men det funker.

Nå mangler det bare noen skikkelige regnskurer, så er jeg klar for vår- og sommersesongen! 
Den føles mer nødvendig enn noen gang.