mandag 10. juni 2019

Hyttestrikk


Nye lampeskjermer på gang!


Ikke vott, men lampeskjerm.

Man ligger ikke på latsiden på hytta! Selv når jeg sitter og sløver på verandaen eller inne, arbeides det. 
Jeg strikker nemlig.
Som du sikkert aner, oppleves ikke dette som arbeid, men kos. Men det er jo helt greit at sløving i sofaen eller i godstolen materialiserer seg til noe fint. Det er i hvert fall mitt håp at det skal bli til noe fint.

Nå var det på høy tid med nye lampeskjermer. Aller helst helt nye lamper. De jeg ønsket å kvitte meg med, var en stålampe med OK leselys og to små lampetter som gir fint stemningslys. Disse lampene må ha fulgt med hytta da den ble kjøpt i 1981. Det er mulig min meget økonomiske, praktisk anlagte og flinke mamma har brukt en gammel tøyrest og sydd ny skjerm en gang på 1980-tallet, men uansett var det som sagt på HØY TID at noe ble gjort på lampefronten.

FØR: Stålampen med skjerm av kurv og solbleket, rutet stoff.

Stålampen i smijern har jo på sett og vis sin sjarm, hvis man legger godviljen til. Og det gjør jeg jo. 
Så jeg valgte å gi den en ny sjanse. Med litt restegarn og to rette og to vrange.


NÅ: Dette ble da ikke så gæli?


Det ble en betydelig forbedring! 
Men lampettene ville jeg bytte ut med noe annet. De så slik ut: 



FØR. Sjarmerende?

"Lampetter". Brukes egentlig det ordet lenger? De er i hvert fall nesten umulig å få tak i. Har kikket rundt i butikker. Små vegglamper er det nok av, men de er leselamper. Gir bare lys rett ned. Bruker ikke folk sånne smålamper i mørke kroker lenger? Stemningslys, kalles det. Jeg funderte litt på dette, og bladde meg gjennom en haug av siste årgang Hytteliv, for å sjekke hva slags lamper folk har på hytteveggene nå til dags.
De har ingen! 
Forunderlig. Med noen unntak hadde alle kun taklamper og en stålampe - gjerne dyre designlamper. That's it. Hvordan ser det egentlig ut i disse hyttene på kveldstid? Flombelysning fra taket og ellers mørklagte kroker? Dette skjønner jeg bare ikke.
Jeg ville ha lampetter. Så da ble det de gamle. Med nye, strikkede skjermer av hvitt restegarn. 
Gjort på et blunk.




ETTER: En forbedring.

Har man strikkedilla, så har man strikkedilla. For mitt vedkommende har jeg bare hatt det i fire og et halvt år, og har fortsatt mye å lære. Flettestrikking, for eksempel. Aran-strikking. Etter Aran-øyene i Irland. Sannelig strikket jeg ikke ørevarmere/pannebånd også innimellom lampeskjermstrikking - med mønster jeg fikk på Aran-øyene i mai. Se bare så fornøyd jeg er over å ha knekt flette-koden.

Flinke meg.

Dere skal ikke ser bort fra at det blir mer om strikking i denne bloggen. En viktig del av hyttelivet.



søndag 2. juni 2019

Unormale normale tilstander


På'an igjen!


Hei på deg!


Da er de i gang igjen. De tapre små som skal bygge bo, ruge og fø opp en stor flokk krevende unger. 
Ingers hytteblogg rapporterer fra der det skjer!

Jeg har det sjelden bedre på hytta enn når jeg kan sitte på verandaen og betrakte fuglelivet og fuglekassedramaene som utspiller seg foran meg.
I år er alt er som normalt - men samtidig litt unormalt.
For det første var det unormalt kaldt denne hytteuka, og langt mellom solgløttene, så jeg orket ikke sitte ute lenge om gangen.
Men jeg fikk da med meg litt: 
Den grå fuglekassen, den som henger på ei furu rett foran meg når jeg sitter i godstolen, er i år bebodd av et blåmeispar. Normalt har det vært en kamp mellom kjøttmeis og svarthvite fluesnappere om denne familievennlige boligen.
Men i år vant Lille Blå!


I år vant blåmeisene!

Flere har vært interessert - og er det fortsatt. Både en svartmeis og en fluesnapper-hann har vært bortom denne kassen mens blåmeismor har ruget. De satt utenfor og tittet freidig inn, og de var til og med en rask tur inne i kassen. Jeg fryktet hva fluesnapperen kunne finne på. Den er frekk nok til å overta et reir som er i bruk. Den bygger rett og slett sitt eget reir oppå!
Men nå er blåmeisungene klekket, så da holder han seg unna.

Men blåmeisene har flere bekymringer. Mye skal klaffe for at ungene deres skal overleve. For en liten blåmeisunge er det sommerfugl-larver som gjelder, og foreldrene jobber dagen lang med å skaffe mange nok. Jeg kan se larvene dingle fra nebbet deres når de smetter inn i kassen til de glupske ungene. 
Det er helt avgjørende for en blåmeisfamilie at det er god tilgang på larver. Den mest matkrevende perioden må med andre ord sammenfalle med tiden for maksimal larverikdom. Det kan lett gå fryktelig galt: 
Unormalt surt og kaldt vær med mye regn og få sommerfugl-larver, kan bety sultedøden for de små blå.
Sånt vær har vi hatt nå. 
Vil blåmeisene mine overleve denne våren?
Det vil vise seg.


I den svarte fuglekassen bor det normalt svarthvite fluesnappere. Den har vært bebodd i mange år. Men mot normalt står denne kassen tom - for annet år på rad! Da jeg var på hytta tidlig i mai, observerte jeg en svarthvit-hann i stor aktivitet inn og ut av kassen. Lettet konstaterte jeg at de var tilbake.

Men nei, ingen har flyttet inn. 

Tomt i år også.

De svarthvite fluesnapperne tilbringer vinteren i Afrika. Om våren returnerer herr Fluesnapper til Norge litt før fruen, og da er det hans oppgave å gå på visninger og finne et passende husvære til familien. Fruen kommer noen dager senere, og hun skal godta boligen. Men fru Fluesnapper stiller krav. Hun kan være litt vanskelig, rett og slett. Hun godtar slett ikke alltid boligen han har funnet.
Er det dette som har skjedd her?

Den fine kassen! En praktbolig! 
Hvor vanskelig går det an å bli?!

Men herren i svart og hvitt sitter på en gren utenfor den svarte kassen og synger så vakkert. Vil han ha en dame til? To kull unger er ikke unormalt - ei heller flere fruer.
Og ved nærmere ettertanke: Har ikke de svarthvite på hytta pleid å få unger mye senere enn dette?
Så da er det kanskje håp for den svarte kassen likevel?
Det vil vise seg.

Og som man ser på bildet under, er han fortsatt interessert i å overta blåmeisenes gråbeisede husvære.


Fluesnapperpappa på visning i allerede bebodd bolig.



Så var det den røde fuglekassen. På den høye furua litt nedenfor hytta har det hengt fuglekasser siden tidenes morgen. Men det har vært stadige utskiftninger. I år er den rød. En totalrenovert versjon av en tidligere brun kasse flaggspetten herpa en vinter for et par år siden. Til tross for hakkespettbeskyttelse.


Men nå er den blitt hakket på av andre.
Nå: Åpningen er forstørret.

Som man ser har den fått rødmalt tak, og fronten er dekket av hakkespettbeskyttende takpapp. Dobbelt lag foran inngangen, for sikkerhets skyld.
Men antakelig til ingen nytte. For som man også ser, har årets leieboere selv klart å hakke åpningen større. Eller var det det rødmalte belegget den ville ha bort? 
Slik så den ut da den var nyoppusset:

Før: Nyoppusset 

Og hvem er årets leieboere? Herr og fru Spettmeis
Det er første gang de bosetter seg i en av fuglekassene mine. Altså helt unormalt. For meg i hvert fall. 
Men spettmeis i fuglekasser er visstnok ikke så uvanlig.

Denne uka har de jobbet på spreng med mating av unger. Men holdt seg frustrert unna når jeg viste meg. Derfor kan jeg bare by på et halvgodt bilde fra fuglebrettet.

Jeg må få meg et bedre kamera.


Spettmeisen er en trofast gjest på fuglebrettet.

La meg avslutte med et bilde av fuglekasse-vandalen selv: Flaggspetten
Tatt gjennom stuevinduet. Herr og fru Hakke har nemlig vært usedvanlig tilstede på fuglebrettet denne uka.

Herr Hakke. Hannen gjenkjennes på den røde flekken i nakken.

Oppdatering følger!