mandag 6. mai 2019

Mitt magiske møte med måren


"Nattens skygge" på besøk

 En annen mår, under litt lysere forhold. Foto: Dag Kjelsaas

Jeg har lenge visst at den holdt til rundt hytta. Skogsmåren. Jeg har sett spor i snøen, og jeg har sett strategisk plassert lort midt på stien. Også har jeg hørt den på taket eller ute på verandaen - alltid etter mørkets frambrudd. Jeg har i hvert fall trodd det var måren. For hvem skulle det ellers være?
Jeg har en "nøttestubbe" på verandaen der jeg legger ut peanøtter til ekornene. I løpet av vinteren har jeg registrert at nøttene blir borte løpet av natten. Nøtteliten er ikke ute på den tiden av døgnet. Jeg har ikke vært i tvil om hvem det har vært. Roger Mår. Min mystiske, usynlige hyttevenn. Han som lever i mørket og som ingen noen gang ser.

For hvem har vel noen gang sett en mår?

Jada, selvfølgelig har mange mennesker sett måren. Men kjenner du noen?
Jeg kjenner faktisk én, og det er villmarking Dag Kjelsaas, han som har tatt blinkskuddet over. Et slikt bilde er sjeldne saker! "Nattens skygge", kaller han måren. Passer bra. Skyggen av den er vel stort sett det man rekker å se.


Mår-spor i snøen. Jeg trodde det var revespor, men så 
telte jeg antall tær. Måren har en tå mer enn reven. 
Mår-bæsj. Ligger gjerne midt på stien. Måren er et 
rovdyr som spiser smågnagere, ekorn og 
småfugler. Men også rognebær, som vi ser her!


Sist helg var jeg på årets første vårtur til hytta. Deilig. Litt vel frisk temperatur, men lunt og godt inne. Fortsatt mørkt om kvelden. Så hører jeg ham - og jeg hører ham godt. Han er der ute i mørket. På verandaen. Ved nøttestubben.
Vanligvis når jeg hører ham slik, prøver jeg å snike meg bort til vinduet for å kikke ut. Men han hører meg straks jeg setter foten på tregulvet, og stikker før jeg rekker noe som helst.
Denne gangen åpnet jeg like godt døra. Med hjertet litt i halsen, det skal innrømmes. Og der var han, rett foran meg i lyset fra døråpningen. Et for meg helt fremmed vesen. En voksen hann, etter størrelsen å dømme. Så skjedde det merkelige: Han flyktet ikke. Han bare ble der. Vimset fram og tilbake en meter foran føttene mine, gløttet vekselvis opp på meg og opp på fuglebrettet. Solsikkefrøene var åpenbart mer fristende enn jeg var skremmende.

Jeg tenker at det varte i flere minutter. Men i en slik situasjon er ett minutt veldig lenge. Alt jeg kan si at jeg sto der ubegripelig lenge med dette kattestore, langhalede, ville dyret foran meg. "Magisk" er en klisjé, men dette var et magisk øyeblikk. Jeg hadde hjertebank lenge etterpå.
Det hadde kanskje han også.


                               

Det er noe eget med å treffe på et vilt dyr. En elg, en rev, et rådyr. Kanskje en ulv. Det intense nærværet et kort øyeblikk. Den gjensidige spenningen mellom to vesener av ulik art, der i hvert fall den ene er skrekkslagen. Men begge nysgjerrige. Noen ganger i hvert fall - når dyret ikke flykter med én gang, men nøler og stopper opp et øyeblikk, da tror jeg det er nysgjerrigheten som vinner over frykten.

Som da jeg hadde besøk av den pjuskete reven for noen år siden. Garantert nysgjerrig!


Nysgjerrigper. Mikkel på besøk i 2012.  Jeg har hatt besøk av rev senere også, men ingen var nysgjerrige som denne.

Så mange ord for et møte med en skarve mår, tenker du kanskje. Eller så skjønner du akkurat hvorfor et slikt møte vekker sterke følelser. Sånne øyeblikk kan egentlig ikke gjenfortelles, og kan ikke formidles med et fotografi (dersom jeg hadde klart å ta et), men må tas vare på i hukommelsen.
Sannsynligvis ser jeg ham aldri igjen.



Nøttestubben. Matfat beregnet på ekorn. Peanøttene på denne stubben har gjort 
min hytteveranda til et attraktivt sted - også for måren.