onsdag 26. september 2018

Eventyrlig oppussing

Velkommen neste vår!



Se så fin fuglekasse! Den har vært gjennom en "eventyrlig oppussing" á la TV 3's populære programserie. Mine fugler blir sikkert minst like begeistret for sin sommerbolig som Halvor Bakkes heldige hytteeiere.

Totalrenovert og hakkespettsikker.


Opprinnelig var "hytta"- det vil si fuglekassa - ganske fin i utgangspunktet. Klassisk norsk brunbeiset og med hakkespettbeskyttende metall foran inngangen. Enkel, solid, rene former. Ikke noe å utsette på den. 
En svartmeisfamilie våren/sommeren 2017 syntes i hvert fall den var perfekt. 



April 2017. Nyinnkjøpt og klar til å ta imot nye beboere.





















Mars 2018






Men i løpet av vinteren slo Flaggspetten til. Ikke for å ta meiseunger - de var for lengst fløyet. Men sannsynligvis for å finne seg litt ly på kalde vinterdager. Det er den vel unt. Men kanskje ikke akkurat her?

Hakkespetten har naturlig nok behov for større inngangsparti, og siden det var metall foran inngangen (fjernet på bildet), kunne åpningen ikke forstørres. Dermed gikk Hakke åpenbart i gang med å lage ny inngang over. Om den klarte å komme seg inn, vites ikke.







Her ser vi synderen på en varm sensommerdag.



Synderen. Her i lovlig besøk på fuglebrettet.


Den forrige fuglekassa på det samme treet var en kasse snekret av pensjonister i Charlottenberg, Sverige. Jeg malte den "husmannsrød", som seg hør og bør for en svensk stuga. Den ble tatt godt imot av svart-hvite fluesnappere, som rakk å bo der flere sesonger.



En röd stuga til småfuglene.
   
Fluesnapperpappa.
              

Men så slo hakkespetten til i løpet av en vinter.
Jeg forsøkte å reparere, men fuglene godtok ikke boligen. Det ble ny kasse. Den brunbeisede.
Det gikk én vinter, så slo hakkespetten til igjen. 
Uakseptabelt, Hakke!
Noe måtte gjøres.


Takpapp skal holde Hakke unna. Eller?



Dermed gikk jeg i gang med litt kreativ snekring. Materialene hadde jeg allerede. Impregnert planke i riktig bredde ble saget til. Med mye strev ble det også en fin åpning i meisestørrelse. Slik fikk fuglekassa helt nytt frontparti. Lekker, rød takpapp ble limt på hele fronten, med et dobbelt lag foran inngangen. Maling i fargen "husmannsrød" hadde jeg jo også fra før, og taket ble frisket opp for å gi "et helhetlig preg", som det heter i interiørreportasjene. 

Nå har Hakke vær så god å holde seg unna i vinter.
Velkommen meiser eller fluesnappere neste vår!
Kan nesten ikke vente!







fredag 7. september 2018

Høstens høydepunkt


En ny sopp!

På denne tiden av året iler jeg opp til hytta med ett mål for øyet: Plukke sopp slik at jeg kan lage meg min årlige kantarell- eller steinsopp-pasta. Helst med begge deler. Et høydepunkt!
Jeg ante håp da jeg ble jeg møtt av denne rufsete steinsoppen foran hyttetrappa:


Utseendet betyr ikke alt.


Pen var den ikke, men fin inni. Og med litt velvilje og hjelp av litt bacon og parmesan, kunne denne vært nok til en pastarett. Så fant jeg enda en steinsopp - på sitt faste sted under en furu langs en sti jeg liker å gå. 
Litt til nå, så blir det fest!

Nå blir det fest!


Det som manglet nå, var litt kantarell. De pleier å dukke opp bak en stubbe på hyttetomta. Men etter tørkesommeren var det bare høstlige bjørkeblader som sto for gulfargen på bakken. Ikke en kantarell i sikte noe sted. 
Men det er en kjempetrøst når en uerfaren soppamatør plutselig oppdager at det vokser en hittil ukjent delikatesse bare et par-tre meter fra hytteveggen.
De så slik ut:


Godsaker tre meter fra hytteveggen

Det spretter opp mange for meg ukjente, suspekte sopper på hyttetomta. Jeg har tatt for gitt at de var uspiselige alle sammen. Bortsett fra rødskrubben. Men de er jeg ikke interessert i. De er som oftest markspiste, må steke i tjue minutter for å bli spiselige, og blir blå. Nei takk.
Hva som gjorde at jeg tok en nærmere titt på disse, er jeg usikker på. Muligens syntes jeg de minste liknet på steinsopp.
Men jeg så fort at det var noe annet.



Smørsopp. Ingen tvil.


Og så slo jeg den opp i soppboka. Det vil si soppbøkene. Jeg har tre. For å være helt sikker. 
Og jeg ble sikker. Det var smørsopp. En god matsopp.
Jubel i stua! 



Renset smørsopp ser ganske delikat ut.

Så nå har jeg lært en spiselig sopp til! 
Jeg har hatt som mål å lære én ny sopp i året. Det har ikke skjedd. Men nå kan jeg seks: Kantarell, steinsopp, fåresopp, rødskrubb, hvit piggsopp og smørsopp.
Jeg er fornøyd med meg selv!
Så da ble det festmåltid: Fersk sopp i stekepannen. Smørsopp, steinsopp og noen fine, små fåresopp stekt i smør, krydret med salt, pepper, tørket timian og oregano. Blandet med pasta, selvfølgelig. Tagliatelle denne gang. Litt roquefort på toppen. Enklere og bedre kan det ikke bli.

Nam nam i stekepannen.





Denne slapp å havne i stekepannen.




søndag 2. september 2018

Nærkontakt på tampen av sommeren


Bestevenninnen min

Nøttelita. Min BFF. Den modigste av alle.

"Neste år spiser de kanskje av hånden min", skrev jeg optimistisk om ekornvennene mine i fjor.
Jeg trodde det egentlig ikke. Men se her!

Det har vært en lang og varm sommer. Mange deilige, solfylte hyttebesøk - men av uforklarlige grunner ingen hyttebloggskriving. Det har vel vært for varmt.

Men ting har skjedd. Spesielt på ekornfronten
Sist helg var tiden endelig inne: Bestevenninnen min, Nøttelita - den modigste av alle - våget til slutt å spise av hånden min! Gjentatte ganger. Stadig mindre nølende. Etter hvert med den største selvfølgelighet. 
Lykke!
"Snart hopper den opp i fanget mitt", tenkte jeg oppglødd. Ønsketenking. Helt usannsynlig, selvfølgelig. 
Men da skal du bare lese videre!


Alle ekornene vet hvor de finner nøtter.

Jeg tror det er fire ekorn som benytter seg av serveringstilbudet på min verandastubbe. Men hva vet jeg. 
De kan være mange flere. Men jeg har max sett fire om gangen. Alle lyder navnet Nøtte. Det morsomme er at jeg tror jeg kjenner igjen individer. Ofte er de tre:
Den ene er en hann med hannkattflenge i øret. Han var hos meg i fjor også. Det kan jeg se på bilder fra i fjor. Litt skvetten type.
Den andre er selveste Nøttelita. Hunnen som er den modigste av alle. 
Den tredje er en modig jente til. Jeg lurer på om kanskje hun også har spist av hånden min. Uklart.

Når det ikke ligger peanøtter på stubben, raner de fuglebrettet. Det har jeg vist bilder av før. Men siden du ikke har falt av ennå, men fortsatt leser, er du antakelig en som gjerne ser enda et Nøtte-på-fuglebrettet-bilde:


Solsikkefrø er også godt.


Småfuglene er ikke spesielt glade i de frekke ekornene.  

Den vesle svartmeisen lar seg ikke skremme.

I blant blir det konkurranse om de ettertraktede solsikkefrøene på fuglebrettet. 
Denne situasjonen kan ikke gå bra!
Det gjorde den da heller ikke. Men ingen ekorn ble skadet.


Dette kan ikke gå bra!


For å gi fuglene matfred, sørget jeg for stadige påfyll av peanøtter.
I fanget mitt, for eksempel. For da Nøttelita på eget initiativ plutselig sprang over knærne mine mens jeg satt fredelig og leste en bok, skjønte jeg at nærkontakten kunne tas et steg videre. 
Nøtta ble lagt mellom knærne mine. Ville hun våge? 
Å, ja da. Men det gjaldt å finne den rette innfallsvinkelen. På veien mot nøtta var hun et øyeblikk på skulderen min, før hun fant en annen rute via armlenet og stolputen og opp på kneet mitt. 
Alt dette, mens et annet ekorn betraktet vågestykket med store øyne. 


Jenta si, det!



I videoen under kan du se Nøttelitas vei møt nøtten. 
Et ekorn kan ikke bare snappe til seg en svær peanøtt og springe. Nei, hun må holde nervene i sjakk og ta seg tid til å gjøre det slik ekorn må gjøre det: Først ta forsiktig tak i nøtta med munnen, deretter bruke forpotene til å justere nøttas plassering mellom tennene slik at den sitter godt. Først da kan hun springe luftig av gårde.







Det er dyrt å ha ekorn og småfugler i kosten.