søndag 16. desember 2018

Innekos i desember

Vin, vann og varme




Jeg lovet dere at jeg skulle invitere dere inn! 

Romslig spisebord som kan forlenges. God plass til 6 - 8 personer. Men det skjer jo aldri!

Da jeg var på hytta sist helg, ble det mest inneliv. Pyntet litt til jul, fyrte i peisen, leste litt, strikket litt, så DVD-filmer - og fotograferte. Koste meg veldig. Det er ikke mye plass på 35 kvadratmeter, men det er nok! To soverom, kjøkkenkrok, et kott som fungerer som "bad". Kjøpevann på flasker og smeltet snø. Enkle saker. Men jeg har TV, DVD-spiller og strøm. Luksus!

Fin juleløper. Matcher radioen.

Endelig fikk jeg tatt i bruk den håndvevde juleløperen som jeg kjøpte i Balestrand for mange år siden. Tror det var en butikk der de solgte produkter fra en såkalt vernet bedrift. Fin løper, fint arbeid!


Julepyntet vindu. 


To juledompapper får varme seg ved peisen.

Peisen er tent det meste av dagen. Litt for varmen, mest for kosen. Jeg jukser litt og bruker en kjøpekubbe under veden. Da brenner det fint i flere timer.



Det nødvendigste.

Nok ved, nok vann, nok rødvin. Da er det ikke stort mer man trenger i løpet av en desemberhelg. 



Sofaen ble kjøpt av mine foreldre tidlig på 80-tallet. 

Sofakroken rommer mange. Ikke at det er nødvendig, for jeg har egentlig aldri flere enn 
1 - 2 gjester. Den er uansett perfekt for meg og strikketøyet mitt.


Rødvin i plastglass. Matcher strikketøyet.


Det blir ingen omfattende julepynting på hytta. Mer enn nok, må man vel si, siden jeg bare er der en langhelg i begynnelsen av desember. Men trivelig er det!

Blåtimen. Rød radio, røde hjerter.

Forbereder oppvasken.







GOD JUL TIL DERE ALLE! 





tirsdag 11. desember 2018

Winter wonder land


Herlig desemberhelg



Så ble det likevel en kort førjulstur alene på hytta! Og takk for dét, for dette ble en herlig, avslappende helg med nydelig vintervær med nysnø, flere gløtt av sol og omtrent én perfekt minusgrad.




Ikkeno' skigåing her, nei. Korte dager og lange kvelder med latmannsliv foran peisen, lett snømåking og litt bæring av ved. Ikke mye uteliv, men utrolig fint å titte ut av vinduet!




Temperaturen var ikke verre enn at jeg kunne sitte litt ute og nyte den vakre vinteren. Varm kaffe og et godt pledd var alt jeg trengte.





Det gjaldt å nyte litt av dagslyset så lenge det var der.



Lyset forandret seg hele tiden. Svak vind fikk den tørre snøen til å fyke som lett, gyllenrosa tåke i ettermiddagslyset.
 

     Jonsknuten og Blefjell i det fjerne.






  Snart forsvinner lyset helt. På tide med et glass rødvin?



 Alene i skogen med rev og harepus. Det meste av tiden var det egentlig mørkt. 



Mon tro hvordan det ser ut inne i varmen? Mer fra min diskret julepyntede hytte får du se i neste innlegg!






onsdag 28. november 2018

Hjemmelagede meiseboller


Kun det beste til mine små



I år blir det mors hjemmebakst til småfuglene mine - både hjemme i byen og på hytta.

Intet mindre enn hjemmelagede meiseboller med de beste ingredienser! 


Oppskrift følger lenger ned!


Først testet jeg dem på byfuglene mine. Stor suksess. Full fest på min balkong i fjerde etasje.
Nå blir det fest i skogen også, tenkte jeg da jeg dro på hytta, og hengte opp en fin, nylaget en ved siden av brettet med solsikkefrø.

Det gikk ikke helt som ventet.


Meisebollen fikk henge i fred.


Der fikk meisebollen henge i fred, gitt!

Både granmeis, svartmeis, spettmeis, toppmeis, kjøttmeis og blåmeis ville bare ha solsikkefrø.


Tidligere har de forsynt seg litt uentusiastisk av ferdigkjøpte billigmeiseboller i plastnett, men etter at jeg har sett skrekkbilder på sosiale medier av fugler som henger seg fast i plasttrådene, blir skadet og dør (samt en video av en måke som svelget hele plastskiten hel), tør jeg ikke bruke slike lenger. Og hvor blir det av plastnettet når det er tomt? En eller annen større fugl har tatt med seg hele greia og det blir liggende igjen i naturen.

Her i gården er det derfor slutt på den slags. Nå er det mors hjemmebakst som gjelder.
De bortskjemte krekene har vær så god å spise!



Dilemma


For å hjelpe dem på vei, raspet jeg litt i overflaten for å gjøre frø og nøtter lettere tilgjengelig. 
Det hjalp. Langsomt begynte de å småspise av meisebollen. Men uten den store entusiasmen. 
Over sees en litt tvilende granmeis som kikker lengselsfullt mot frøene på brettet. Skal jeg gidde å hakke på denne greia her?


Toppmeis som heller ikke vil ha hjemmebakst.


Etter en kort helg på hytta dro jeg hjem og lot meisebollen henge. Tipper de bortskjemte hyttemeisene mine kommer på bedre tanker nå som det ikke lenger fylles på solsikkefrø!

Til tross for blandet suksess, deler jeg herved min utmerkede oppskrift - anbefalt av utallige bymeiser:


Sammalt hvetemel, lettkokte havregryn, Flott matfett, rosiner, usaltede peanøtter og solsikkefrø.

Hjemmelagede meiseboller


500 g Flott matfett (eventuelt Delfia)
200 g sammalt hvetemel
100 g lettkokte havregryn
200 g solsikkefrø uten skall
200 g usaltede, grovhakkede peanøtter 
50 g sesamfrø 
50 g rosiner, grovhakket

Smelt fettet i en kasserolle. La fettet avkjøles litt før du har i de andre ingrediensene (de skal jo ikke steke!). 
Bland alt godt, og hell massen i passende former, for eksempel en melkekartong, kesamboks, pepperkakeform eller en halv kokosnøtt. Mulighetene er mange! Her kan de kreative boltre seg!  
Avkjøles i kjøleskap eller fryser.
Vil du ha en hyssing gjennom meisebollen, gjør du det mens massen fortsatt er varm ogmyk.

Kesamboks ble min favoritt.

Cottage cheese-boks og spisepinne.


By-blåmeis koser seg.

Peanøtter og solsikkefrø beregnet på fugler kan eventuelt kjøpes i store poser/spann på steder som Plantasjen, Jula og Biltema. Ellers får man alt i vanlige matbutikker.
Mandler, hasselnøtter, linfrø og andre nøtter og frø er også godsaker som kan blandes i "deigen".
NB Det er viktig at nøttene ikke er saltede. Fugler skal ikke ha salt!
NB: Når det gjelder havregyn, mener mange at disse må være av den lettkokte typen, siden de store grynene sveller i magen på fuglene. Andre sier at store gryn er helt greit. For sikkerhets skyld, holder jeg meg til de lettkokte!
Av samme grunn mener noen at ferdigrevet, tørr kokosmasse ikke skal gis til fugler. Men server gjerne fersk kokosnøtt - i biter eller revet.



Jeg kjøper sånne peanøtter i matvarebutikken. Men jeg fjerner plastnettet! 

Fugler er som folk - de kan være litt vrange i matveien. Noen er skeptiske til nye smaker. Noen vil ikke ha ditt, andre vil ikke ha datt. Forskjellig smak i byen og på landet. Noen mennesker opplever at fuglene først ikke vil ha meisebollene de har laget. Tilvenningen tar tid. Andre opplever at fuglene elsker dem fra første øyeblikk.
Noen vil ha rosiner, andre ikke.
Noe forteller meg at byfuglene mine, for eksempel, ikke vil ha rosiner:


Det er ikke alle mennesker som liker rosiner i bollene, heller.


Fra nå av skal jeg prøve å grovhakke rosinene.







onsdag 26. september 2018

Eventyrlig oppussing

Velkommen neste vår!



Se så fin fuglekasse! Den har vært gjennom en "eventyrlig oppussing" á la TV 3's populære programserie. Mine fugler blir sikkert minst like begeistret for sin sommerbolig som Halvor Bakkes heldige hytteeiere.

Totalrenovert og hakkespettsikker.


Opprinnelig var "hytta"- det vil si fuglekassa - ganske fin i utgangspunktet. Klassisk norsk brunbeiset og med hakkespettbeskyttende metall foran inngangen. Enkel, solid, rene former. Ikke noe å utsette på den. 
En svartmeisfamilie våren/sommeren 2017 syntes i hvert fall den var perfekt. 



April 2017. Nyinnkjøpt og klar til å ta imot nye beboere.





















Mars 2018






Men i løpet av vinteren slo Flaggspetten til. Ikke for å ta meiseunger - de var for lengst fløyet. Men sannsynligvis for å finne seg litt ly på kalde vinterdager. Det er den vel unt. Men kanskje ikke akkurat her?

Hakkespetten har naturlig nok behov for større inngangsparti, og siden det var metall foran inngangen (fjernet på bildet), kunne åpningen ikke forstørres. Dermed gikk Hakke åpenbart i gang med å lage ny inngang over. Om den klarte å komme seg inn, vites ikke.







Her ser vi synderen på en varm sensommerdag.



Synderen. Her i lovlig besøk på fuglebrettet.


Den forrige fuglekassa på det samme treet var en kasse snekret av pensjonister i Charlottenberg, Sverige. Jeg malte den "husmannsrød", som seg hør og bør for en svensk stuga. Den ble tatt godt imot av svart-hvite fluesnappere, som rakk å bo der flere sesonger.



En röd stuga til småfuglene.
   
Fluesnapperpappa.
              

Men så slo hakkespetten til i løpet av en vinter.
Jeg forsøkte å reparere, men fuglene godtok ikke boligen. Det ble ny kasse. Den brunbeisede.
Det gikk én vinter, så slo hakkespetten til igjen. 
Uakseptabelt, Hakke!
Noe måtte gjøres.


Takpapp skal holde Hakke unna. Eller?



Dermed gikk jeg i gang med litt kreativ snekring. Materialene hadde jeg allerede. Impregnert planke i riktig bredde ble saget til. Med mye strev ble det også en fin åpning i meisestørrelse. Slik fikk fuglekassa helt nytt frontparti. Lekker, rød takpapp ble limt på hele fronten, med et dobbelt lag foran inngangen. Maling i fargen "husmannsrød" hadde jeg jo også fra før, og taket ble frisket opp for å gi "et helhetlig preg", som det heter i interiørreportasjene. 

Nå har Hakke vær så god å holde seg unna i vinter.
Velkommen meiser eller fluesnappere neste vår!
Kan nesten ikke vente!







fredag 7. september 2018

Høstens høydepunkt


En ny sopp!

På denne tiden av året iler jeg opp til hytta med ett mål for øyet: Plukke sopp slik at jeg kan lage meg min årlige kantarell- eller steinsopp-pasta. Helst med begge deler. Et høydepunkt!
Jeg ante håp da jeg ble jeg møtt av denne rufsete steinsoppen foran hyttetrappa:


Utseendet betyr ikke alt.


Pen var den ikke, men fin inni. Og med litt velvilje og hjelp av litt bacon og parmesan, kunne denne vært nok til en pastarett. Så fant jeg enda en steinsopp - på sitt faste sted under en furu langs en sti jeg liker å gå. 
Litt til nå, så blir det fest!

Nå blir det fest!


Det som manglet nå, var litt kantarell. De pleier å dukke opp bak en stubbe på hyttetomta. Men etter tørkesommeren var det bare høstlige bjørkeblader som sto for gulfargen på bakken. Ikke en kantarell i sikte noe sted. 
Men det er en kjempetrøst når en uerfaren soppamatør plutselig oppdager at det vokser en hittil ukjent delikatesse bare et par-tre meter fra hytteveggen.
De så slik ut:


Godsaker tre meter fra hytteveggen

Det spretter opp mange for meg ukjente, suspekte sopper på hyttetomta. Jeg har tatt for gitt at de var uspiselige alle sammen. Bortsett fra rødskrubben. Men de er jeg ikke interessert i. De er som oftest markspiste, må steke i tjue minutter for å bli spiselige, og blir blå. Nei takk.
Hva som gjorde at jeg tok en nærmere titt på disse, er jeg usikker på. Muligens syntes jeg de minste liknet på steinsopp.
Men jeg så fort at det var noe annet.



Smørsopp. Ingen tvil.


Og så slo jeg den opp i soppboka. Det vil si soppbøkene. Jeg har tre. For å være helt sikker. 
Og jeg ble sikker. Det var smørsopp. En god matsopp.
Jubel i stua! 



Renset smørsopp ser ganske delikat ut.

Så nå har jeg lært en spiselig sopp til! 
Jeg har hatt som mål å lære én ny sopp i året. Det har ikke skjedd. Men nå kan jeg seks: Kantarell, steinsopp, fåresopp, rødskrubb, hvit piggsopp og smørsopp.
Jeg er fornøyd med meg selv!
Så da ble det festmåltid: Fersk sopp i stekepannen. Smørsopp, steinsopp og noen fine, små fåresopp stekt i smør, krydret med salt, pepper, tørket timian og oregano. Blandet med pasta, selvfølgelig. Tagliatelle denne gang. Litt roquefort på toppen. Enklere og bedre kan det ikke bli.

Nam nam i stekepannen.





Denne slapp å havne i stekepannen.




søndag 2. september 2018

Nærkontakt på tampen av sommeren


Bestevenninnen min

Nøttelita. Min BFF. Den modigste av alle.

"Neste år spiser de kanskje av hånden min", skrev jeg optimistisk om ekornvennene mine i fjor.
Jeg trodde det egentlig ikke. Men se her!

Det har vært en lang og varm sommer. Mange deilige, solfylte hyttebesøk - men av uforklarlige grunner ingen hyttebloggskriving. Det har vel vært for varmt.

Men ting har skjedd. Spesielt på ekornfronten
Sist helg var tiden endelig inne: Bestevenninnen min, Nøttelita - den modigste av alle - våget til slutt å spise av hånden min! Gjentatte ganger. Stadig mindre nølende. Etter hvert med den største selvfølgelighet. 
Lykke!
"Snart hopper den opp i fanget mitt", tenkte jeg oppglødd. Ønsketenking. Helt usannsynlig, selvfølgelig. 
Men da skal du bare lese videre!


Alle ekornene vet hvor de finner nøtter.

Jeg tror det er fire ekorn som benytter seg av serveringstilbudet på min verandastubbe. Men hva vet jeg. 
De kan være mange flere. Men jeg har max sett fire om gangen. Alle lyder navnet Nøtte. Det morsomme er at jeg tror jeg kjenner igjen individer. Ofte er de tre:
Den ene er en hann med hannkattflenge i øret. Han var hos meg i fjor også. Det kan jeg se på bilder fra i fjor. Litt skvetten type.
Den andre er selveste Nøttelita. Hunnen som er den modigste av alle. 
Den tredje er en modig jente til. Jeg lurer på om kanskje hun også har spist av hånden min. Uklart.

Når det ikke ligger peanøtter på stubben, raner de fuglebrettet. Det har jeg vist bilder av før. Men siden du ikke har falt av ennå, men fortsatt leser, er du antakelig en som gjerne ser enda et Nøtte-på-fuglebrettet-bilde:


Solsikkefrø er også godt.


Småfuglene er ikke spesielt glade i de frekke ekornene.  

Den vesle svartmeisen lar seg ikke skremme.

I blant blir det konkurranse om de ettertraktede solsikkefrøene på fuglebrettet. 
Denne situasjonen kan ikke gå bra!
Det gjorde den da heller ikke. Men ingen ekorn ble skadet.


Dette kan ikke gå bra!


For å gi fuglene matfred, sørget jeg for stadige påfyll av peanøtter.
I fanget mitt, for eksempel. For da Nøttelita på eget initiativ plutselig sprang over knærne mine mens jeg satt fredelig og leste en bok, skjønte jeg at nærkontakten kunne tas et steg videre. 
Nøtta ble lagt mellom knærne mine. Ville hun våge? 
Å, ja da. Men det gjaldt å finne den rette innfallsvinkelen. På veien mot nøtta var hun et øyeblikk på skulderen min, før hun fant en annen rute via armlenet og stolputen og opp på kneet mitt. 
Alt dette, mens et annet ekorn betraktet vågestykket med store øyne. 


Jenta si, det!



I videoen under kan du se Nøttelitas vei møt nøtten. 
Et ekorn kan ikke bare snappe til seg en svær peanøtt og springe. Nei, hun må holde nervene i sjakk og ta seg tid til å gjøre det slik ekorn må gjøre det: Først ta forsiktig tak i nøtta med munnen, deretter bruke forpotene til å justere nøttas plassering mellom tennene slik at den sitter godt. Først da kan hun springe luftig av gårde.







Det er dyrt å ha ekorn og småfugler i kosten.