En fluesnappers ut-av-rede-opplevelse

 

Sistemann ut

Der sitter han, den knøttlille, svarthvite fluesnapperungen. Ute for aller første gang. Den hadde sittet lenge, lenge i fuglekasseåpningen og mannet seg opp til sin første flytur. 

Det endte med crashlanding i blåbærlyngen. 

Ikke lett å få luft under vingene!

Men den var jo fryktelig utsatt der den satt. Hvordan skulle dette gå??

Jeg har fem fuglekasser i år. De første som flyttet inn var et spettmeispar. Deretter fulgte to kjøttmeispar og ett blåmeispar. Til slutt var det bare én fuglekasse ledig, og det måtte selvsagt bli svarthvite fluesnappere - litt forsinket på reisen fra Afrika på grunn av kjølig, norsk vårvær.

Siden de ankom sist, var deres kasse den siste som be fraflyttet. Ungen dere ser på bildet over, var den aller siste av en større ungeflokk.

Klar for å møte verden.

Jeg oppdaget den første ungen tidlig på dagen. Det er ikke så lett å se den knøttlille skapningen i fuglekasseåpningen på bildet over. Men der sitter en liten minifluesnapper og bygger opp mot til å fly. 

Dere ser den bedre på bildet under:

 

Den tok seg god tid. Ventet leeenge. Plutselig var den fløyet. Hvor den landet, så jeg ikke. Men jeg har sett slike utflyginger en gang før, og da klarte alle å flakse bort til en stor gran litt lenger bort. 

Så gikk dagen, jeg gikk en tur og drev med andre hytteting i det fine været. Utover ettermiddagen skyet det til, men det var varmt og jeg satte meg på verandaen med de siste kapitlene i en spennende krim. 

Men det skulle bli et annet spenningsdrama som opptok meg mer!

Det viste seg å være flere unger igjen i kassen, og én satt klar til utflyging.

Shit, det regner!

Uheldig med været. Akkurat da den skal ut på på egenhånd for første gang, begynner det å regne. Den som har ventet tålmodig hele dagen på at søsknene skulle fly først! 

Leeeenge sitter den der. Regnet siler ned, og det blåser litt. Ikke ideelt når du veier ca 0,0001 gram. Foreldrene sørger for matforsyninger og leverer på døra. Regnet gir seg. 

Endelig! Min tur!

Det ender med magaplask i blåbærlyngen.  

Der blir den liggende og kave. Umulig å få luft under de små vingene. Dessuten er lyngen i veien. 

Får liksom ikke tak. Håpløst. Den resignerer og blir sittende helt rolig. 

Snacks for småfugletere.

Den som ikke er rolig, er jeg. Farlig situasjon! Kritisk! Ungen er jo fryktelig utsatt. Snacks for flaggspett, mår og rev og jeg vet-ikke-hvem!

Men jeg vet jo at fluesnappermamma og fluesnapperpappa er rå til å forsvare ungene sine. 

Som to små jagerfly går de til angrep på flaggspett og ekorn, selv om de befinner seg i god avstand fra fuglekassen. Jeg har sett Nøtteliten flykte vettskremt fra tre til tre mens svarthvitforeldrene forfølger ham langt avgårde.

Men likevel. Jeg ble veldig engstelig på ungens vegne.

Kunne jeg gjøre noe? Kunne jeg løfte den opp slik at den fikk luft under vingene? Jeg forhørte meg med en facebookgruppe for sånne som meg, og fikk støtte. 

Eller skulle jeg gjøre det jeg egentlig vet jeg burde gjøre: Ingenting. La naturen gå sin gang. 

Dette er tross alt ikke den første fugleungen som har vært litt uheldig på sin første flytur.

Men jeg klarte ikke la være å gjøre noe. Jeg lot den nærmest vektløse, lille skapningen sitte på min høyre pekefinger mens jeg holdt hånden høyt opp. Der satt den rolig (=vettskremt) og peip mens jeg satte den på en gren under en stor gran.

Og gjett hva: På nabogrenen satt allerede en liten bror eller søster!

Gjenforening av søsken!

Jeg pustet lettet ut. Nå går alt som det skal! 

Foreldrene er i nærheten, de mater ungene sine og ordner opp!

Bedre her enn i lyngen.

Her kunne dramaet sluttet. Men nei, da. Enda en unge - den siste - satt klar til utflyging i fuglekasseåpningen. Så skjedde det igjen. Rett i lyngen. 

Det er denne ungen som er avbildet helt øverst. Jeg spanderer likevel et bilde til, søt som den er:

Skummelt å forlate redet. Men mye skumlere med den svære dama!

Nei, nå gjør jeg ingen ting, sa jeg bestemt til meg selv. Men det tok ikke lang tid før også denne (etter store protester) ble flyttet til granen. 

De to andre hadde fløyet. 

Hvor ble det av dem?

Tilbake på bakken, naturligvis. Samme sted. Midtveis mellom fuglekassen og meg på verandaen.

Javel, da. Skjønner. Det ordner seg. None of my business. Jeg skal ikke gjøre noen ting. Greit.

Jeg prøvde å konsentrere meg om krimmen min, men fulgte selvsagt med fra øyekroken. Det var blitt tidlig kveld, og de to små søkte ly og ble borte under en pjuskete einer.

Neste morgen var de borte.

To av fuglekassene mine. Bak fluesnapperne bodde en kjøttmeisfamilie.
Ungene deres fløy ut to uker tidligere.

Drama i skogen

 

Nøtte i sjokk

Paralysert og traumatisert.

Hva er det med Nøtteliten? 

Nærmest fastfrosset av sjokk og i full beredskap. Helt urørlig, som klistret til furustammen. 

Hva har skjedd?

Hønsehauk-angrep!

Selv satt jeg trygt inne i hytta og gjorde ingenting da jeg plutselig får et glimt av et enormt vingespenn utenfor vinduet. Jeg registrerer noe som farer gjennom lufta ned mot det store furutreet rett nedenfor hytta. 

Det er nesten så jeg ikke tror det jeg ser: Et ekorn som springer for livet, opp og ned og rundt furustammen med en diger rovfugl etter seg. 

En hønsehauk, det er jeg temmelig sikker på.

Jeg trodde rovfugler angrep fra høyden og stupte ned mot byttet sitt - og det hadde vel denne gjort også. Uten hell. Men at den skulle fortsette jakten aktivt på denne måten - gjennom skogen og opp ned og rundt trestammen - var nytt for meg. 

Et øyeblikk satte den seg nede på bakken, angrepsklar, med det truende haukeblikket sitt rettet mot en livredd liten Nøtte i treet like over seg. Så gikk den til angrep igjen. 

Den tykke trestammen var både redning og en felle for ekornet. Tykk nok til at den kunne beskytte, men også umulig å komme seg bort fra. Dette kunne ikke ende godt.

Eller - det kommer an på øynene som ser. Sett med sultne haukeøyne så det jo riktig bra ut. 

Skulle jeg virkelig stå og se på at min kjære hyttevenn Nøtte ble drept på denne måten? 

Nei, selvfølgelig ikke. Glem naturens gang og alt det der, her måtte det handles! 

Jeg brå-åpnet døren, klappet i hendene og brølte. Da forsvant fuglebeistet mellom trærne.

Igjen i furua ble en sjokkskadd Nøtte stående paralysert opp-ned uten å våge å røre seg. 

At jeg nærmet meg, gjorde ikke sinnstilstanden bedre. Jeg knipset to kjappe bilder fra god avstand, og trakk meg raskt tilbake. Da løsnet i hvertfall den fastfrosne posituren, og Nøtte forsvant panisk bak stammen. Han endte sittende på en gren og klynke med rare ekornklynk i minst en halv time.

Da først følte han seg trygg nok til å forlate treet og forsvinne inn i skogen. 

I en halvtime satt han slik og klynket.

Til slutt er det bare å håpe at hauken fant seg en annen godbit et annet sted. 

Hønsehauken skal jo også leve. 

Men ikke av mine ekorn!

Visningtid

 Fem fine boliger til leie

Bolig 1: Meget populær, gråbeiset bolig fra 2012. 

Fem praktiske, trivelige familieboliger til utleie for vår- og sommersesongen. 

Alle med fordelaktig nordvendt beliggenhet i umiddelbar nærhet til fuglevennlig utleier som bidrar med solsikkefrø, bademuligheter og bortjaging av frekke flaggspetter.

Meget fredelig beliggenhet i li med blandet løv- og barskog. 

Leietakerne må tåle noe nærgående fotografering. 

Forrige leieboeres interiør er fjernet, og boligene leies ut umøblert. 

Nye leieboere kan fritt velge interiør etter egne ønsker og behov: Mose, bark, fjær, strå, ull, løv. Whatever. Maksimalistisk eller minimalistisk. Hver sin smak.

Bolig 1 fra 2012 (bildet over) er det alltid stor rift om, til tross for nærhet til utleiers verandagodstol og nysgjerrige blikk. Her gjelder "førstemann til mølla", og spesielt kjøttmeis og svarthvite fluesnappere kappes om boligen hver vår. Vanligvis vinner kjøttmeisen. 

I følge utleiers nøyaktige regnskap har denne kassen vært bebodd av seks kjøttmeisfamilier, to svarthvit-familier og én blåmeisfamilie. 

Hvem vinner i år?

Interiøret fra fjorårets kjøttmeisfamilie er fjernet. Boligen leies ut umøblert.

Bolig 2 (bildet under) er også en meget attraktiv bolig med lange tradisjoner. 

På dette treet har det hengt ulike fuglekasser siden "tidenes morgen". 

I alle år var den bebodd av svarthvite fluesnappere. Dette endret seg etter at flaggspetten ødela boligen fullstendig en kald vinter. Muligens fordi den ville hakke seg inn til vinterly.  

I dag henger det en reparert og restaurert versjon av en kasse fra Natur og Fritid. Rød takpapp dekker hele fronten. Dobbelt foran inngangspartiet. Dette har falt i smak både hos svartmeis, kjøttmeis og spettmeis. Men de svarthvite fluesnapperne uteblir.

Bolig 2: Meget attraktivt beliggende kasse fra 2017 som ble restaurert  i 2019 grunnet hakkespettangrep.

Bolig 2 synes allerede å være utleid. Det er likevel fortsatt åpent for forhandlinger. Spettmeisen er optimistisk, ivrig i gang. I tillegg til å være på visning i alle de andre boligene, jobber den aktivt med forbedring av denne boligens inngangsparti. 

Jeg registrerte i fjor (forfjor?) at spettmeisen hakket inngangen (som jeg hadde slitt med å få til) litt større, og at fuglen sto veldig lenge med hodet inn i kassen og drev med et eller annet. Hva drev den med?

Nå holder den på på samme måten.

På fuglekvitter.no (fuglekvitter.no/spettmeis) fant jeg denne forklaringen: "De foretrekker fuglekasser med litt større hull, og så murer de igjen åpningen med leire slik at de får den passe stor".

Stemmer! Da jeg tømte kassen, oppdaget jeg en liten "mur" like under inngangen.

Jobber med muren innenfor åpningen.

Spettmeisen i typisk oppnedpositur.

Bolig 3: Flott, ny bolig, som til tross for beliggenhet nær menneskebolig, ligger svært uforstyrret til, siden utleier gjerne sitter på verandaen foran. Her har det hengt fuglekasse kun to sesonger, begge ganger bebodd av svarthvite fluesnappere. Selv om boligen tilfredsstillet kravene til den kresne fru Fluesnapper, mente utleier at billigkassen fra Jula - eller var det Rusta - ikke var av tilfredsstillende byggteknisk kvalitet. Nå er den byttet ut med denne solide saken fra Natur og Fritid (naturogfritid.no). Forsterket med hakkespettbeskyttelse foran inngangsparti.

Vil den falle i smak? 

Bolig 3: Byttet ut i en mer solid variant.

Bolig 4 og 5: Furu eller bjørk? Boliger for enhver smak!

Begge boligene er helt nye.

På bjørka har det ikke hengt fuglekasse tidligere. Det har det derimot på furutreet bak. 

Her har det hengt kasser siden 2012, og den har vært svært populær blant svarthvite fluesnappere. Så sto den plutselig tom i 2017 og 2018. Var forklaringen at den kresne fru Fluesnapper så slitasjeskader utleier ikke så? For i 2019 falt hele fronten av! Heldigvis før noen hadde rukket å flytte inn. Nå henger det en splitter ny, brunbeiset kasse på furutreet. Også denne fra Natur og Fritid.

Kommer svarthvitene tilbake, eller flytter andre inn?

Bolig 4 og 5: Bjørkebolig og furubolig. Fritt valg.

Spenningen er like stor hvert år. Som utleier har jeg liten kontroll over hvem som leier - jeg ønsker bare at noen leier, og at flaggspetten ikke tar noen av ungene i kassene. Med hele fem kasser på plass, og alle av god kvalitet, har jeg store forhåpninger for sesongen!

Meget nødvendig fritidsreise

 

Hvor er stien? Her er det bare å begynne å grave...

Eksplosiv Bris og bøtter i balje

Ja, jeg har vært på hytta! Utenfor kommunen. Samme dag som det ble lov - under tvil - pakket jeg sekken og spaden og kastet meg i bilen. 

La meg ile til og understreke: Koronainstruksene ble fulgt til punkt og prikke! Jeg handlet alt jeg trengte hjemme i Oslo, så dro jeg direkte til hytta uten å stoppe underveis. Var ikke i kontakt med et eneste menneske. Ikke en gang en kjøttmeis eller et ekorn.

Det burde være innafor.

Jeg var engstelig for to ting: Snømengden og frosten. 

Eksplosive Bris-flasker derimot, var jeg ikke bekymret for.

Hvor mye snø lå det på taket? Ville hytta kollapse under tyngden? 

"Nå må hyttetakene måkes" ble det advart fra forsikringsselskapene - samtidig som myndighetene innførte ytterligere koronatiltak og henstilling om ikke å forlate kommunen. 

Hva skulle en stakkar gjøre?

Tanken på to plastbøtter og tre plastkanner fylt med vann, samt fire store Bris-flasker bekymret meg mer og mer. Det meste av vintervannet mitt var plassert på gjestesoverommet. Det som jeg bruker som lager. Der sto det ingen varme på. Og kulda synes jo ikke å gi seg denne vinteren.

Hvor kaldt kunne det egentlig bli i dette rommet? 

Og hva med stuen og kjøkkenet? Ville den nye ovnen klare å holde på de ti innstilte varmegradene nå i kulda, slik at alt som ikke bør fryse ikke blir ødelagt? 

Jeg stolte ikke på den ovnen. 

Nå måtte jeg bare opp og sjekke.

Snømengdene var som jeg fryktet. De siste 20 meterne opp til hytta krevde sin kvinne. 

Å spa en sti når snøen rekker deg opp til livet, er slitsomt nok, og jeg innså der og da at å gå løs på taket var uaktuelt. Jeg har gjort det før. Gjør det aldri igjen. 

Men jeg konstaterte at den øverste halvmeteren var lett puddersnø. Og ytterdøra gikk lett opp. Så da er ikke taktyngden faretruende. Jeg ser det an. Hyrer eventuelt noen til jobben. Og nå kommer jo våren snart...

Vel inne i hytta var det 9 deilige varmegrader. Bravo, ovn!

Men dette hadde åpenbart ingen ting å si for temperaturen på soverommene.

Alt som kunne fryses, var frosset tvers gjennom. 

Og som vi alle vet: Vann som fryser, utvider seg...

Reddet inn i varmen

     

Her ser dere mine vannreserver som er reddet inn i stuevarmen. 

Bøtter og flasker står i balje for å ta imot eventuelle lekkasjer. Det er jo egentlig sånn jeg pleier å gjøre det. Men altså ikke i år. Året med ekstra mange kalde dager.

De tre plastkannene viste seg å være like hele, og det samme var tre av Bris-flaskene.

Må nok kjøpe nye bøtter

Men de digre isblokkene som fylte plastbøttene hadde fått dem til å revne, og de begynte raskt å lekke.

Dypfryst skum i taket?

Men hva er dette?? 

En kuriositet var dette underlige, dypfryste skummet i taket på lager-soverommet. 

Det må være fra en Bris-eksplosjon. Den aktuelle flasken sto rett under - fryst til is, halvfull og uten kork. Det må altså være frosset kullsyrevann der oppe i taket. 

(fryst/frosset - hvordan bøyes egentlig dette verbet??)

Jeg skal ikke forsøke meg på en forklaring på hvordan slikt kan skje, men det har åpenbart vært skikkelig futt i flaska og noe flytende igjen i forbindelse med innfrysingen og utvidelsen. Poff!

En fillerye på gulvet viste seg å være stiv av Bris-is. Rya ble hengt til tining og tørk, og gulvet under ble skrapt for is og kostet. 

To netter og rett hjem.

Bra jeg dro opp før mildværet satte inn! 

Når nettene blir lange

 Stemningsrapport fra juleskogen

Eineren utenfor stuevinduet fikk julelys i år.

Reven, musemor og meg. Den ene ute, den andre på loftet, den tredje godt planta i sofaen.

Jeg tror ikke det har vært noen andre enn oss her i skogen disse fine, hvite førjulsdagene. 

Helt stille. Ikke en lyd - bortsett fra musemors kravling like over hodet mitt. 

Ikke en gang en sulten kjøttmeis var å se.  

Dumt av den! For den fine nyoppsatte fuglemateren var fylt til randen av solsikkefrø.

En miniversjon av hytta mi.

Originalversjonen.

Mens snøen dalte lett utenfor, var det lyst og varmt inne foran peisen. 

Jeg klarer jo ikke å styre meg, så julepynten kom fram nesten før jeg hadde fått av meg på beina. 

Fjorårets stolthet, den hvite plastgranen fra Jula - eller var det Rusta - var en pryd for øyet også i år.

Plast inne, ekte ute.

40 år gamle julehjerter. Forvist til hytta.

Eineren utenfor fikk lys fra Rusta. Eller var det Jula.

Det meste av tiden ble tilbragt foran TV-skjermen. Jeg hadde et langt og krevende filmprogram foran meg. Min DVD-samling byr også på julefilmer. 

Mer om julens filmer senere!

Julefilmer er et must.  Ingen jul uten en gammel svart-hvit-film!

Cary Grant slår aldri feil.

En dårlig, masseprodusert julefilm - eller fem - hører også med.

Joda, jeg var da ute en kort tur. Ruslet ned til elven. Eller bekken, vil vel noen innvende. Raskt hjem igjen.

Ser dere trollet? Og bukken Bruse?

Det fantes ingen andre mennesker på hyttene omkring. Stille, stille.

På stien opp til hytta hadde bare ett eneste menneske gått. Meg. 

Også Mikkel - som har valgt å gi å mine fotspor. 

Dessverre var det alt jeg så til ham.

Reven og meg.

Hyttekosthold.

Tilbake i hyttevarmen ventet TV og godsaker og peisbål. Det er utrolig hvor mange brente mandler man klarer å proppe i seg på hytta. Men det hjelper å skylle ned med rødvin. 

Nå er det slutt på rødvinen og mandelposen er tom. På tide å dra hjem. 

Men hytta står der julepyntet og fin og veldig alene, så det er bare å håpe at jeg rekker en tur til innen nyttår! 

Fortsatt fin førjulstid!

Museinvasjon!

Siste, søte, lille offer for min nådeløse musefelle.

 Når en liten mus skal ut og gå...

må den se seg for og passe på...

Ja, passe seg for min musefelle, for eksempel. Den har fått mye å jobbe med dette året. Året 2020 begynte så normalt (i hvert fall på musefronten...), det var lite muselort å se, men så trappet det seg voldsomt opp nå på høsten. Det er på denne tiden de søker vinterly.

Det er tydeligvis museår igjen. Seks år siden sist.

På kveldstid og nattestid, når jeg sitter i sofaen eller ligger i sengen, kan jeg høre dem romstere og pile over loftsgulvet over hodet mitt. Jeg liker det IKKE!

Derfor mater jeg ikke fuglene på hytta for tiden. Litt trist, siden jeg har stor glede av mine kjære, små fjærkledte venner.

De andre små "husvennene" er jeg derimot ikke like glad i. De pelskledde. 

Det er nok ingen tvil om at frøene jeg mater fuglene med, også lokker til seg mus. Så nå er det slutt på matingen for en stund. I hvert fall så tett inntil hytta.

Savner disse!

Gudskjelov er det ikke mus inne  selve hytta.

Der er det 100% musefritt.

Bortsett fra en kort periode da jeg innimellom fant muselort på gulvet på gjestesoverommet. Der er det en fastskrudd plate i taket, like over øverste køyesengen, som kan løsnes hvis man må ta en titt oppunder loftet. 

Etter en fukt-inspeksjon (ingen fuktskader!) for snart ti år siden, ble et par av skruene i denne platen ikke skrudd helt igjen, og det ble en glippe på max 2 mm. "Jeg får vel fikse det", tenkte jeg. Jeg så ikke hastverket. Det er slitsomt å finne fram en skrutrekker. Mañana, mañana.

Så skjønte jeg til slutt at det må ha vært gjennom denne sprekken musene krøp. Ufattelig! Jeg fant denne inntørkede vesle musa inni en stabel tepper under en våropprydding museåret 2014:

  

Knusktørr og yndig. Den fikk sin endelige grav i lyngen bak hytta.

Dermed ble platen i taket omsider skrudd helt igjen, og ingen mus har forvillet seg inn på soverommet siden.

Det er lett å se hvor de har vært, for de skiter jo. Hele tiden, over alt. Muselorten avslører dem. Og den finner jeg på dogulvet og i boden jeg går gjennom for å komme til do.

Muselort skal man være forsiktig med. I det utmerkede bladet Hytteliv leser jeg i siste nummer at mus kan smitte deg med parasitter, bakterier og virus. Vi kan for eksempel bli smittet om vi puster inn støv fra urin eller ekskrementer.

 

Betyr dette at jeg må fram med koronamasken når jeg skal på do?! 

Det får holde med Covid 19, musepest vil vi ikke ha!

Nei, så gæli er det vel ikke i hytta mi. Litt muselort her og der er til å leve med, men når det blir mye, og musene begynner å forsyne seg av absolutt alt som kan benyttes til isolering av bolene sine, er jeg mindre glad. Musene har gnagd på alt fra et sitteunderlag i en tursekk og arbeidshansker med bomullsfôr, til dopapir og min unike samling Se&Hør med kongelige bryllup, som ligger i en stabel på do. Rettere sagt lå. Alt slikt er tatt inn i hytta nå.

Sammenkostet muselort og Se&Hør-rester.

Lidstuas bortskjemte mus sover på skumgummimadrasser. 

Er det noe rart de søker inn til meg? Ute på verandaen har de forsynt seg av fyllingen i godstolene mine. Lenge trodde jeg det var normal slitasje. Disse stolene har tross alt vært i bruk i 40 år eller noe sånt. En vårdag for noen år siden så jeg en kjøttmeis forsyne seg fra et stolputehjørne midt i redebyggingstiden. "Jeg får vel finne fram sysakene og fikse dette", tenkte jeg. Lenge. I flere år, faktisk. Mañana, mañana.

Naturlig slitasje?

Så en kveld etter mørkets frembrudd sist helg, fikk jeg et glimt av en mus som smatt vekk da jeg åpnet døren. Dagen etter så jeg hvor den hadde vært:

Ingen naturlig slitasje, nei!

Nå var det ikke lenger til å ta feil av: Det er musa som er synderen!

Samtidig hadde den "rengjort" verandagulvet for nedfall fra fuglebrettet. Min veranda er tydeligvis et attraktivt sted for frekke, små mus. Skumgummi og solsikkefrø. Hva mer trenger en mus for å nyte det gode liv?

Stolputene tas nå inn om natten.

 

Nå er det blitt skumgummimadrass inne i musehuset...

Også har jeg besluttet å droppe fuglematingen resten av denne sesongen.

Trist, spesielt siden fuglene trenger å fete seg opp før den tøffe vinteren.

Det gjelder sannsynligvis musene også, men jeg har ikke like sterke følelser når det gjelder dem.
Eller jo - sterke følelser - men ikke helt på samme måten, for å si det slik.

Følelsene de vekker, er drapslysten. Sorry, musemor. Derfor gikk jeg i sin tid til innkjøp av denne rådyre, batteridrevne, elektriske Rolls Royce-versjonen av en musefelle som dreper smertefritt og effektivt. Den skulle selvfølgelig svikte meg nå, da jeg trengte den som mest. Men den har da rukket å få mange museliv på samvittigheten. 

Plassert inntil veggen i boden (teppet er av plast - ellers hadde det vel vært gnagd opp).

14 mus har strøket med i denne fella i løpet av dette året. Tallet hadde blitt mye høyere om min Victor hadde virket forrige hyttehelg! 

To søte små i fella.

Musene får et elektrisk støt gjennom hodet, og havner i en liten skuff som kan romme mange mus. Når lampen blinker rødt, løsner jeg skuffen og kaster de yndige små på et fast sted i noe buskas bak hytta. Vanligvis forsvinner de i løpet av natten... 

Ny, billigere musefelle er bestilt. Skal hentes på Posten umiddelbart. Ikke noe mãnana nå lenger!

Når en liten mus skal ut og gå, må den se seg for og passe på. 
Det er mange her som ønsker å få
En deilig liten musestek til middagsmat.
Kanskje blir det meg,
Kanskje blir det deg, kanskje blir det tra la lei.
(Tekst: Thorbjørn Egner)

Her er noen nyttige linker:

Bli kvitt mus i huset

Slik tetter du så musa ikke kommer inn

Disse musefellene har du ikke sett maken til

De siste etternølerne

 

Jeg fant, jeg fant!

Så var det ikke helt slutt på soppsesongen likevel! 

Dro en kort tur opp på hytta for å gjøre ferdig noen maleprosjekter (mer om dette senere), uten planer om sopptur. Men rett over bekken hadde sesongens aller siste kantareller ploppet opp - akkurat nok til å brukes i et herremåltid! 

Smakte fortreffelig!

Man tager hva man haver. Det var nettopp det jeg gjorde. I mitt kjøleskap lå en squash, en bit parmesan, tre egg og en kvartfull boks lettrømme. I fryseren fant jeg en halv pakke bacon. 

Slikt blir det godsaker av!

Såpass vellykket ble det, at jeg deler oppskriften med dere: 

Ovnstekt kantarell-omelett med bacon og squash

Jeg brukte det jeg hadde.

Ingredienser (2 pers)

4 egg

Ca 400 g squash/zucchini

4 skiver bacon

60 g parmesan 

70 g lettrømme

kantareller

Pepper og eventuelt salt (NB ost og bacon er salt)

1. Riv squashen grovt med et rivjern, og press mest mulig væske ut av massen. Bruk hendene eller et rent kjøkkenhåndkle.

2. Stek baconet og ta skivene ut av pannen. Klipp dem opp i små biter.

3. Rens kantarellene og skjær de største i mindre biter. Stek dem godt i baconfettet til de begynner å brunes. 

4. Pisk parmesanen sammen med eggene. Rør inn rømmeklatten. 

Bruk gjerne parmesan i kombinasjon med en annen smakfull ost, for eksempel en vellagret jarlsberg eller sveitser. 

5. Bland inn revet squash, baconbiter og kantareller. Hold av noen kantareller til å legge på toppen.

6. Hell røren over i en smurt ildfast form. Legg på de siste kantarellene.

Klar til steking!

7. Stek omeletten på 200 grader ca 30 minutter.

Ferdig! 

Hvis jeg hadde hatt en god gulost i kjøleskapet, tror jeg at jeg hadde gratinert herlighetene med litt revet ost på toppen. Det får heller bli neste gang.

Godt ble det i hvert fall - og langt mer vellykket enn sopp-paien jeg stekte for to år siden:

Sopp-pai 2018. Bunnen falt av springformen da jeg tok prakt-paien ut av ovnen.. 

Heldigvis har jeg en god porsjon av årets kantareller i fryseren hjemme!