torsdag 9. juni 2016

Travle tider


Fra kassen lyder høye pip fra sultne små.


Men mat ska'rem ha!


Hvis man er blant dem som liker å sitte og dra seg mens man ser på at andre jobber, er dette gode tider. Det er nå det skjer. Millioner av tapre, nybakte fugleforeldre arbeider på spreng fra tidlig morgengry til sent på kveld med å fylle magene til de alltid sultne, krevende, glupske små skrikhalsene i reder og fuglekasser: MAT, MAT, MAT, MAT! Dag ut og dag inn. Aldri en pause. Tar dette aldri slutt?! 

Jo, gudskjelov. 17-19 dagers mating i redet (kjøttmeis). Deretter 8-14 dager etter at de har fløyet ut.
Dette i følge fugleboka.


Det er en kort, intensiv periode. Det gjelder å følge med, hvis man vil ha med seg det travle familielivet
i fuglekassene. Og det vil jo jeg.


Derfor sørget jeg for å få meg en uke på hytta akkurat nå!


Og det var ikke en dag for sent, viste det seg. Fugleungene vokser raskt. Første dagen hørte jeg ikke en lyd fra kassen nærmest hytta. Dagen etter kanskje små pip. Tredje dag høylytt opphisselse hver gang kjøttmeismor eller -far smatt innom med mat. I dag, fjerde dag, høres de lang vei, og setter i gang skrikinga før foreldrene har rukket fram til åpningen.


Om et par dager flyr de kanskje ut? Her må det følges med!


Oppe til høyre: En skeptisk kjøttmeispappa lurer på om han våger å fly inn.

Den grå kassen er veldig nær hytta, og henger på ei furu midt imot yndlingsplassen min på verandaen. Herfra kan jeg sitte og betrakte herr og fru kjøttmeis som flyr i skytteltrafikk inn og ut av kassen med små mark hengende ut av nebbet. De liker det ikke, kjøttmeisene, at jeg er så nær. I hvert fall ikke den første dagen. Når de føler min oppmerksomhet blir de sittende og nøle på en gren utenfor fuglekassen. Vurderer trusselen. Tør jeg fly inn? Avslører jeg hvor ungene mine er?
Men ungene må jo ha mat. Så inn flyr de.

Det er jo litt ergerlig, sett med kjøttmeisøyne: Ikke bare har de fått en nysgjerrig menneskedame rett ved siden av fuglekassen, men hun skal blogge også. Og det betyr fotografering. Hun setter seg på en krakk rett under fuglekassen og retter det store, svarte kameraøyet direkte mot ungenes tilholdssted. Gud vet hva hun er ute etter. Det er ille nok med hakkespetten som tilbakevendende, frekk og innpåsliten trussel. Så kommer en hytteblogger også.

Men så venner de seg til meg. Delvis, i hvert fall.
De må da snart skjønne at jeg er snill?


Nervøs kjøttmeis på vei inn med mark i nebbet. Men lyden av utløseren fikk den til å bråsnu. Så da trakk jeg meg unna.

I den svarte fuglekassen litt lenger bort bor de svart-hvite fluesnapperne. De kjenner jeg ikke like godt som kjøttmeisene. De bor jo i Afrika halve året, og er aldri på fuglebrettet. Men velkomne er de likevel. Og de er svært trofaste leieboere i mine fuglekasser: Både den svarte og den røde kassen. Men den røde er tom i år, i likhet med i fjor. Kassen må byttes ut etter at hakkespetten herjet med den i fjor vinter. Mine reparasjoner godtas åpenbart ikke.

Men i den svarte var det liv! Travle fluesnapperforeldre hadde mer enn nok å gjøre - og jeg trodde jeg hadde mer enn nok tid til et bilde av mor eller far på vei inn med mat til de små. 
Men vips var det over. Da jeg endelig kom tuslende med kameraet, var det helt tyst. Ungene hadde åpenbart fløyet dagen før.

For noen år siden opplevde jeg faktisk å se fluesnapperungene fly ut av kassen for første gang. Det kan du lese om her.



På grenen opp til høyre sitter en fluesnappperunge og venter på far som kommer med mat.

Men helt borte var de likevel ikke. Nå og da fløy det en liten snapper inn eller ut av kassen. Jeg satte meg på en stein like under for å følge med, og inn fløy det en jeg trodde var fluesnappermor. Men så kom fluesnapperfar og satte seg på en gren utenfor. Da fløy fuglen i kassen ut igjen og satte seg siden av ham, flakset med små vinger og bruste med fjær på fugleungers vis - og fikk seg en godbit av far.
Far fortsatte å komme med mat til sine små som satt og ventet på hver sin gren.

Bra bilder ble det ikke. Jeg må skaffe meg en skikkelig telelinse!



Den lille, fjonge fluesnapperhannen liker å sitte og ta seg ut øverst, ytterst på en gren - eller en veltet fururot, som her.


Men når kvelden kommer og det mørkner, går også travle fugleforeldre til ro. Det hender jeg går ut i den stille, fine juninatten, og da blir jeg gjerne stående et øyeblikk under meisekassen. Da kikker jeg opp og tenker at der inne, i den lille kassen jeg har hengt opp, ligger det nå en hel liten kjøttmeisfamilie og sover trygt. Jeg blir faktisk litt rørt, jeg.


Der inne ligger de og sover....



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar