tirsdag 14. juni 2016

Rapport fra en verandastol


Fortsatt intensivmating på gang.


Min miniatyrverden

De jobber fortsatt! Ungene har ikke fløyet ennå. Men de mange sultne små piper høyere og mer krevende for hver dag. Kjøttmeismamma og kjøttmeispappa står på hele dagen og hviler aldri.

Dette observerer jeg fra min faste plass på hytta. Jeg tenker at dette må være mitt lille favorittsted på jorden: En sliten stol på en beskjeden veranda utenfor en ubetydelig 70-tallshytte med en relativt uinteressant beliggenhet i ei ukjent li i innlands-Norge. Der sitter jeg altså, godt planta, og betrakter aktivitetene rundt fuglekassene - og føler øyeblikk av lykke.

Dette ser jeg rett foran meg.

Terroraksjoner og verdensproblemer blir fjerne. Jeg skjenker dem en tanke innimellom, jeg gjør faktisk det, men så siger jeg inn i min egen lille, konsentrerte miniatyrverden som dreier seg om tre ting:
Meg, fuglekassen og fuglebrettet.

Ikke bare de tre tingene hele tiden. Kanskje tenker jeg at nå synes jeg hakkespetten begynner å bli litt nærgående, burde jeg ikke få hugget den granen, men jøss der er det to bokfinker som parer seg.
Og slik går no dagan.


Dette har jeg ved siden av meg.

Meisene har min fulle oppmerksomhet (jeg prøver jo å fotografere dem), og de har for lengst avfunnet seg med min tilstedeværelse. De har vel skjønt at det ikke er så gæli å ha meg der, for jeg har jo lagt ut solsikkefrø på fuglebrettet. Jeg tenker at det må være greit for de hardt arbeidende småbarnsforeldrene å få seg en rask, sunn snack før de fyker videre for å fange mark og insekter og annen godis til ungene sine.

Mens jeg sitter der, registrerer jeg at de har lagt seg til en rutine.
Først skyter de seg ut som en rakett fra fuglekassen:


Ut som en rakett.

Deretter følger ti meter strak flyging direkte til fuglebrettet:

Sunn snack mellom pliktene.


På brettet snapper de lynraskt opp et solsikkefrø før de like lynraskt forsvinner ut for å fange mark og fluer.

Umulig for en stakkar i stolen å fotografere, naturligvis, men der knep jeg den - så vidt!

Jeg tenker at dette driver altså jeg med. Og jeg tenker på tidligere studievenner og -bekjente som er blitt ambassadører og natosjef og fredsmeklere og jeg vet ikke hva. Og her sitter altså jeg og betrakter meiser.
Ja, ja. Man ble det man ble. Forresten kunne de kanskje hatt utbytte av noen timer i selskap med kjøttmeiser de også?


Og sannelig lærer jeg litt der jeg sitter. For eksempel dette: Jeg observerer kjøttmeisen som smetter inn i kassen med noe godt i nebbet som ungene skal spise. Men hva i all verden er det mor og far har i nebbet når de flyr ut igjen?


Hva har den i nebbet?

Så går det opp for meg: Maten ungene får stappet ned i halsen kommer jo på et tidspunkt ut igjen.
Og bleier har de ikke. Det er en fin bolig jeg har hengt opp til dem, men den er tross alt uten innlagt bad og toalett. Så da må mor og far trå til. Rent og ryddig skal redet være.
Flinke, er de, fuglene mine.

Det kommer til å bli stille når ungene er ute. Blir vel nødt til å lese en bok.








1 kommentar:

  1. Helt enig med deg. Det er slike enkle ting som dette som gir lykke. Jeg føler meg privilegert som får denne følelsen bare av å se og høre småfugler og ekorn...
    Nyt videre! Anita

    SvarSlett