fredag 3. oktober 2014

Viltobservasjoner

Skrik fra dødscellen

Desperat liten tass, fanget uten rømningsmulighet.


Når man går en fredelig liten tur i høstsola, og noen skriker under føttene dine, da skvetter man jo litt. 

Og der nede i mørket, under det kraftige stålgitteret til en ferist, var det liv! Og død. I det som var blitt et skrekkabinett for smågnagerne, pep det fra fem, seks lemen som pilte forskremt rundt blant et tjuetalls døde og halvdøde artsfrender.



Best å ikke falle nedi her.
 
Hvem hadde vel tenkt på det: at smådyr kan falle ned i en ferist og ikke komme opp igjen? 
Så må de dø her, omgitt av råtnende og stinkende lik. Glatte, rette stålvegger gjør flukten umulig.

OK da, det er bare lemen. Selv en dyrekjær person som meg, er ikke spesielt opptatt av lemen. 

Og denne høsten er de over alt - døde og levende. Hvem bryr seg?
"Naturens gang", sa jeg til meg selv og gikk videre.


Redningen er nær! Pinnen skimtes til høyre.

Men jeg klarte ikke helt å koble bort synet av småtassene der nede i deres lille helvete. 

På tilbakeveien tok jeg turen innom feristen igjen. Med en tjukk gren. En mulig klatrestokk. Så stakk jeg den ned i avgrunnen til de redde små, og satser på at de klarer å klatre opp på på denne. 
"Sprø bydame", hadde vel bonden på gården ovenfor tenkt om han så meg. Heldigvis så han meg ikke. 

Disse krekene skal vel dø snart likevel - i lyng og kratt og langs stier og veier -  men la dem slippe å seigpines på denne måten! Om det det funker, vet jeg ikke. Men de har vel såpass omløp i hodet.
Eller klatreevner.
Må ta en tur til feristen igjen i dag og sjekke, tror jeg. 




 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar