tirsdag 15. juli 2014

Vampyrmorgen

Min nye hyttevenn

 

Overraskende velkomst

Endelig, endelig hytta! Tenk at alle disse fine sommerdagene har gått uten et eneste hyttebesøk! Jeg begynte å få lette panikksymptomer: Jeg må rekke blåbærene, jeg må rekke multene, jeg må rekke kantarellene, jeg må rekke, jeg må rekke...
For noe sprøyt. Jeg skal ikke rekke noen ting! Det må jo være noe av poenget med dette hyttelivet. Trekk pusten dypt inn - og langsomt ut igjen. Pust, pust.

Med bilen smekkfull av diverse nyanskaffelser (mer om det senere) svingte jeg forventningsfull inn på parkeringsplassen nedi her i går ettermidag. Etter fem runder bæring opp stien (beskrevet som "krøttersti" av en innfødt. Men de eneste krøtterne som går her er hytteboere) fulgte timer med monteringer og lesing av bruksanvisninger av ymse slag. Hvor avstressende er dét, liksom?
Pust inn, pust ut.

Ufattelig nok gikk det meste helt knirkefritt - det gjør jo normalt ikke det. Men mye gjenstår, så jeg får sikkert rikelig med anledning til å rive meg i håret.

Selv om de fleste nyanskaffelsene går ut på å bringe hyttelivet ørlite grann nærmere en slags moderne levestandard (ha, ha), får jeg jo likevel påminnelser om at det er i skogen jeg er. Det er ikke jeg som bor her, men skogens dyr. Og når jeg ikke er på et kortvarig, uvelkomment besøk, er det noen av disse som overtar hytta mi. I hvert fall de som er så små at de kommer inn gjennom hull og sprekker. Kanskje hytta egentlig er deres?

Som denne lille hytteboeren. Dere husker kanskje dette bildet -- stakkaren som hadde dødd og tørket inn fullstendig i sin grav under flere lag lagrede dyner på gjestesoverommet. Som en omvendt prinsesse på erten.
Lille Mus

Triste saker. Noen er uheldige. De kan f.eks falle ned i en bøtte og ikke komme seg opp igjen. Der dør de en langsom og pinefull og ensom død. I en plastbøtte. Så kommer jeg og pælmer dem ut i blåbærlyngen. 

Men noen har hell i uhellet. Den vesle tassen jeg fant i bøtta tidlig i morges var ikke død, som jeg først trodde. Den rørte på seg (grøss). Og den var ingen vanlig mus, som jeg først trodde. Da den bredte ut de svarte vingene sine i lyngen og freste blindt og lydløst mot meg med kritthvite hoggtennene, visste jeg hva det var: En vampyr
Pust inn, pust ut.

I all sin prakt, like før take off.

Eller rett og slett en vettskremt og utsultet flaggermus.
Etter å ha terroristert den litt med fotografering, lot jeg den være, og noen minutter senere var den borte.
Tenk, jeg har innledet ferien med å redde et liv! Det lover godt!

Men jeg har ikke lyst til å se den igjen. Fram til nå har jeg brukt følgende kjerringråd mot uvelkomne gjester:

Holder myggen unna.

Nå har jeg utvidet repertoiret:









Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar