onsdag 26. juni 2013

To gledelige begivenheter

Dra meg baklengs...

Våger jeg?

Se på denne vesle karen: Dette er en svart-hvit fluesnapperunge noen sekunder før den flyr for aller første gang. Her sitter den og vurderer ståa: tør jeg, tør jeg ikke? Men med den skumle dama ned på bakken er det ikke noe valg, her er det bare å hive seg ut!
Så flakset den modige lille ut av den trygge kassen og landet ustøtt på nærmeste gren. Der den satt i noen sekunder og pustet lettet ut, før den flakset videre - fri som fuglen!


Fløtt deg, dama, her kommer jeg!


Ikke lenge etter var det neste unges tur. Og neste. Kanskje var de enda flere. Her er unge nummer to:


Fremad!

Etterhvert som ungene fløy ut i verden, én etter én, satt fluesnappermamma og fluesnapperpappa på hver sin gren like i nærheten og fulgte nervøst med på familiebegivenheten. De nervepirrende øyeblikkene ble ikke mindre nervepirrende av at jeg drev og lusket rundt med den truende dingsen med øye foran, som jeg hele tiden rettet mot ungene deres.

Med ungene ute av redet kan de hardt arbeidende fugleforeldrene kanskje endelig få slappe litt av? Ta en liten sommerferie, fri for ungemas? Sveve rundt i fint sommervær og snappe fluer? Være litt kjærester. Sitte på en gren og synge en trall? Men sånn er det vel ikke i et strevsomt fugleliv der farene truer over alt. Men like hektisk som den siste uka, kan sommeren umulig bli. De siste dagene har jeg sett de to foreldrene i konstant skytteltrafikk til og fra fuglekassen med mat til de stadig større ungene som bare skriker mat, mat, mat! Aldri hvile, alltid på vakt, unger som bare krever, krever, krever. 
Hvilken lettelse det må være å få krapylene ut av huset!

Noe sånt hadde jeg aldri holdt ut. 
Men jeg har faktisk fått meg en liten fugleunge selv. En som er langt mindre krevende.
Jeg har nemlig kjøpt gjøkur! 
Dette er den andre store begivenheten på Lidstua denne første ferieuka.

Går som ei klokke!

En fuglekasse dette også, bare at denne fugleungen flyr aldri ut i verden. Prøver og prøver, men tør aldri helt. Smetter alltid tilbake.

Et gjøkur har stått på ønskelista en stund. Et sånt som min mormor og morfar hadde på hytta i Sandefjord da jeg var liten. Men hvor får man et gjøkur, og hvor mange tusen må man betale? 

Så plutselig fant jeg dette. Det lå på et bord på lørdagsmarkedet på Vestkanttorget, og liknet helt på det vi hadde i Sandefjord. I hvert fall slik jeg husker det. 500 kroner skulle han ha, jeg fikk det for 450. Ikke til å tro.
Går som ei klokke gjør det også.

Willy - helt kok-ko

Selgeren hadde kjøpt gjøkuret i Schwarzwald, gjøkurgjøkenes hjemland, på vei til sin pensjonistvinter i Spania. Der fikset han uret og kjørte det hjem til Norge da våren kom. Willy, heter gjøken, i følge selgeren. Jeg tror jeg kaller ham Helmut. En bereist gjøk - selv om han aldri vil kunne fly ut av kassen sin.





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar