onsdag 23. september 2020

Museinvasjon!


Siste, søte, lille offer for min nådeløse musefelle.


 Når en liten mus skal ut og gå...


må den se seg for og passe på...

Ja, passe seg for min musefelle, for eksempel. Den har fått mye å jobbe med dette året. Året 2020 begynte så normalt (i hvert fall på musefronten...), det var lite muselort å se, men så trappet det seg voldsomt opp nå på høsten. Det er på denne tiden de søker vinterly.

Det er tydeligvis museår igjen. Seks år siden sist.
På kveldstid og nattestid, når jeg sitter i sofaen eller ligger i sengen, kan jeg høre dem romstere og pile over loftsgulvet over hodet mitt. Jeg liker det IKKE!

Derfor mater jeg ikke fuglene på hytta for tiden. Litt trist, siden jeg har stor glede av mine kjære, små fjærkledte venner.
De andre små "husvennene" er jeg derimot ikke like glad i. De pelskledde. 
Det er nok ingen tvil om at frøene jeg mater fuglene med, også lokker til seg mus. Så nå er det slutt på matingen for en stund. I hvert fall så tett inntil hytta.



Savner disse!


Gudskjelov er det ikke mus inne  selve hytta.
Der er det 100% musefritt.
Bortsett fra en kort periode da jeg innimellom fant muselort på gulvet på gjestesoverommet. Der er det en fastskrudd plate i taket, like over øverste køyesengen, som kan løsnes hvis man må ta en titt oppunder loftet. 
Etter en fukt-inspeksjon (ingen fuktskader!) for snart ti år siden, ble et par av skruene i denne platen ikke skrudd helt igjen, og det ble en glippe på max 2 mm. "Jeg får vel fikse det", tenkte jeg. Jeg så ikke hastverket. Det er slitsomt å finne fram en skrutrekker. Mañana, mañana.

Så skjønte jeg til slutt at det må ha vært gjennom denne sprekken musene krøp. Ufattelig! Jeg fant denne inntørkede vesle musa inni en stabel tepper under en våropprydding museåret 2014:

  
Knusktørr og yndig. Den fikk sin endelige grav i lyngen bak hytta.


Dermed ble platen i taket omsider skrudd helt igjen, og ingen mus har forvillet seg inn på soverommet siden.
Det er lett å se hvor de har vært, for de skiter jo. Hele tiden, over alt. Muselorten avslører dem. Og den finner jeg på dogulvet og i boden jeg går gjennom for å komme til do.
Muselort skal man være forsiktig med. I det utmerkede bladet Hytteliv leser jeg i siste nummer at mus kan smitte deg med parasitter, bakterier og virus. Vi kan for eksempel bli smittet om vi puster inn støv fra urin eller ekskrementer.
 
Betyr dette at jeg må fram med koronamasken når jeg skal på do?! 
Det får holde med Covid 19, musepest vil vi ikke ha!

Nei, så gæli er det vel ikke i hytta mi. Litt muselort her og der er til å leve med, men når det blir mye, og musene begynner å forsyne seg av absolutt alt som kan benyttes til isolering av bolene sine, er jeg mindre glad. Musene har gnagd på alt fra et sitteunderlag i en tursekk og arbeidshansker med bomullsfôr, til dopapir og min unike samling Se&Hør med kongelige bryllup, som ligger i en stabel på do. Rettere sagt låAlt slikt er tatt inn i hytta nå.



Sammenkostet muselort og Se&Hør-rester.


Lidstuas bortskjemte mus sover på skumgummimadrasser. 
Er det noe rart de søker inn til meg? Ute på verandaen har de forsynt seg av fyllingen i godstolene mine. Lenge trodde jeg det var normal slitasje. Disse stolene har tross alt vært i bruk i 40 år eller noe sånt. En vårdag for noen år siden så jeg en kjøttmeis forsyne seg fra et stolputehjørne midt i redebyggingstiden. "Jeg får vel finne fram sysakene og fikse dette", tenkte jeg. Lenge. I flere år, faktisk. Mañana, mañana.


Naturlig slitasje?


Så en kveld etter mørkets frembrudd sist helg, fikk jeg et glimt av en mus som smatt vekk da jeg åpnet døren. Dagen etter så jeg hvor den hadde vært:



Ingen naturlig slitasje, nei!


Nå var det ikke lenger til å ta feil av: Det er musa som er synderen!
Samtidig hadde den "rengjort" verandagulvet for nedfall fra fuglebrettet. Min veranda er tydeligvis et attraktivt sted for frekke, små mus. Skumgummi og solsikkefrø. Hva mer trenger en mus for å nyte det gode liv?
Stolputene tas nå inn om natten.
 

Nå er det blitt skumgummimadrass inne i musehuset...

Også har jeg besluttet å droppe fuglematingen resten av denne sesongen.

Trist, spesielt siden fuglene trenger å fete seg opp før den tøffe vinteren.

Det gjelder sannsynligvis musene også, men jeg har ikke like sterke følelser når det gjelder dem.
Eller jo - sterke følelser - men ikke helt på samme måten, for å si det slik.

Følelsene de vekker, er drapslysten. Sorry, musemor. Derfor gikk jeg i sin tid til innkjøp av denne rådyre, batteridrevne, elektriske Rolls Royce-versjonen av en musefelle som dreper smertefritt og effektivt. Den skulle selvfølgelig svikte meg nå, da jeg trengte den som mest. Men den har da rukket å få mange museliv på samvittigheten. 


Plassert inntil veggen i boden (teppet er av plast - ellers hadde det vel vært gnagd opp).

14 mus har strøket med i denne fella i løpet av dette året. Tallet hadde blitt mye høyere om min Victor hadde virket forrige hyttehelg! 


To søte små i fella.

Musene får et elektrisk støt gjennom hodet, og havner i en liten skuff som kan romme mange mus. Når lampen blinker rødt, løsner jeg skuffen og kaster de yndige små på et fast sted i noe buskas bak hytta. Vanligvis forsvinner de i løpet av natten... 

Ny, billigere musefelle er bestilt. Skal hentes på Posten umiddelbart. Ikke noe mãnana nå lenger!

Når en liten mus skal ut og gå, må den se seg for og passe på. 
Det er mange her som ønsker å få
En deilig liten musestek til middagsmat.
Kanskje blir det meg,
Kanskje blir det deg, kanskje blir det tra la lei.
(Tekst: Thorbjørn Egner)


Her er noen nyttige linker:

Bli kvitt mus i huset

Slik tetter du så musa ikke kommer inn

Disse musefellene har du ikke sett maken til


onsdag 16. september 2020

De siste etternølerne

 

Jeg fant, jeg fant!

Så var det ikke helt slutt på soppsesongen likevel! 
Dro en kort tur opp på hytta for å gjøre ferdig noen maleprosjekter (mer om dette senere), uten planer om sopptur. Men rett over bekken hadde sesongens aller siste kantareller ploppet opp - akkurat nok til å brukes i et herremåltid! 


Smakte fortreffelig!


Man tager hva man haver. Det var nettopp det jeg gjorde. I mitt kjøleskap lå en squash, en bit parmesan, tre egg og en kvartfull boks lettrømme. I fryseren fant jeg en halv pakke bacon. 
Slikt blir det godsaker av!
Såpass vellykket ble det, at jeg deler oppskriften med dere: 


Ovnstekt kantarell-omelett med bacon og squash


Jeg brukte det jeg hadde.


Ingredienser (2 pers)

4 egg
Ca 400 g squash/zucchini
4 skiver bacon
60 g parmesan 
70 g lettrømme
kantareller
Pepper og eventuelt salt (NB ost og bacon er salt)

1. Riv squashen grovt med et rivjern, og press mest mulig væske ut av massen. Bruk hendene eller et rent kjøkkenhåndkle.




2. Stek baconet og ta skivene ut av pannen. Klipp dem opp i små biter.





3. Rens kantarellene og skjær de største i mindre biter. Stek dem godt i baconfettet til de begynner å brunes. 



4. Pisk parmesanen sammen med eggene. Rør inn rømmeklatten. 
Bruk gjerne parmesan i kombinasjon med en annen smakfull ost, for eksempel en vellagret jarlsberg eller sveitser. 

5. Bland inn revet squash, baconbiter og kantareller. Hold av noen kantareller til å legge på toppen.

6. Hell røren over i en smurt ildfast form. Legg på de siste kantarellene.


Klar til steking!



7. Stek omeletten på 200 grader ca 30 minutter.


Ferdig! 


Hvis jeg hadde hatt en god gulost i kjøleskapet, tror jeg at jeg hadde gratinert herlighetene med litt revet ost på toppen. Det får heller bli neste gang.
Godt ble det i hvert fall - og langt mer vellykket enn sopp-paien jeg stekte for to år siden:


Sopp-pai 2018. Bunnen falt av springformen da jeg tok prakt-paien ut av ovnen.. 


Heldigvis har jeg en god porsjon av årets kantareller i fryseren hjemme!






mandag 31. august 2020

Tviholder på sommeren!


    


En siste blomsterkvast før høsten setter inn. Siste uka i august ble tilbragt på hytta i deilig vær, men med temperaturer som varslet om at høsten er på vei. 

Men august er også en sommermåned, og jeg lar ikke sommeren slippe så lett!  I veikanten rasket jeg med meg noen av sommerens siste blomster, og det ble jo riktig nydelig. Vasen tok jeg med fra mamma og pappas leilighet da denne ble ryddet. Et vemodig minne fra barndomshjemmet. Siden den liksom alltid har vært der, har jeg ikke "sett" den før nå, men den er jo ganske fin!




Smaken av sommer! For tredje år på rad har det vært et elendig blåbærår, men bringebærene sviktet ikke. Bærplukking er utrolig slitsomme greier, men noen korte økter tåler jeg tross alt. Rett over bekken vokser det tett med bringebærbusker, og det skulle ikke så mye strev til for å få nok til to deilige, sommerlige bringebærdesserter med melk og sukker. Hvilken smak! 

En annen smak av sommer, er smaken av nyplukket sopp. Etter fjorårets fantastiske soppår, har jeg vært spent på årets sesong.




Joda, det ble fangst! Jeg kan ikke mange sopper, men her er nettet ganske fullt av kantarell, piggsopp og noen få, utvalgte små fåresopp.

Men ikke en eneste steinsopp å finne noe sted! I fjor var det steinsopp-bonanza, i år finnes ingen. De ble visst brukt opp i fjor.




Tomt. Her, tett inntil denne furustammen langs det jeg kaller "Eventyrstien", pleier det alltid å komme én steinsopp. Alltid et prakteksemplar. Dette er første første gang det ikke har kommen en eneste én. 



Da ble det ingen steinsopp-pasta på meg i år 😥, men kantarellene sviktet meg ikke! Jeg oppdaget til og med et par nye kantarellsteder, så da kunne jeg meske meg med en annen sommerfavoritt: 
Kantarellpasta!
Oppskriften har jeg delt tidligere, men her er den - i all sin enkelhet:

Ingredienser
Nyplukkede kantareller
Litt bacon 
En skvett god olivenolje
Persille
Parmesan, nyrevet
Salt og nykvernet pepper
Spaghetti eller linguine

Stek noen skiver bacon, ta dem ut av pannen og klipp opp i små biter. Stek kantarellene i baconfettet til væsken er dampet bort og kantarellene blir litt brunet. Kok pastaen og bland med kantarellene og baconet. Ha i en skvett olivenolje, hvis du synes det trengs. Drysses med parmesan og litt finhakket persille.

Da kan jeg bare ønske høsten velkommen!



torsdag 11. juni 2020

Nøtte på speed og Hakke på hogget


...og frustrerte kjøttmeis


Årets Nøtte må ha vært her i fjor også. Veldig hjemmevant og lite redd.
   

Min trofaste venn Nøtte er på speed for tiden. Et hyperaktivt gutteekorn, hviler aldri - bortsett fra en lur midt på dagen som alle andre ekorn. Han farter ustoppelig til og fra nøttestubben for å hente peanøtter.
Dessverre glemte jeg kameraet min denne gang, så mobilbilder får duge:

Sareptas krukke.

Nøttestubben min er som en Sareptas krukke for lille Nøtte: den blir aldri tom. I hvert fall ikke så lenge jeg er på hytta. Det vil si, denne gangen måtte jeg ta en pause i fôringen. Jeg ble nesten bekymret for ham. Middagspausene hans var ikke lange nok! Nå må gutten få hvile litt! 


Først tar han tak i nøtta med "fingrene", før han plasserer den godt fast i munnen og springer. 

Nøtte spiser ikke nøttene med én gang, det er åpenbart. Han lagrer dem, og han lagrer dem på ulike steder. I fjor observerte jeg en annen versjon av Nøtte som puttet peanøtter under mosen på en stein like bortenfor.
Man får håpe de husker hvor de har lagt godsakene!


Tilbake igjen. Og slik fortsatte det.

Men alle nøttene ble selvsagt ikke lagret. Et hektisk arbeidende ekorn trenger mat! På det grumsete bildet under har Nøtte funnet seg en fin plass å innta lunsjen sin: På taket av en fuglekasse full av unger.
Som vi ser, var kjøttmeisforeldrene lite begeistret.


Ingen matro å få!


Ikke rart meisene går til angrep. Det som for meg er et søtt lite ekorn, er en barnemorder for dem. 
Ekorn spiser jo faktisk fugleunger. 
Men Nøtte klarer ikke å krype inn gjennom åpningen i denne kassen.

En annen trussel for meisene er hakkespetten. I dette tilfellet frekkasen flaggspetten
Også Hakke er veldig på hogget for tiden. På fugebrettet, på meisebollene - og på fuglekassene! 
Jeg har flere ganger sett Hakke med hodet inn i kassen både til kjøttmeisen og svartmeisen. Da roper jeg høyt, klapper i hendene, og Hakke stikker. 
Men de tøffe meiseforeldrene klarer som oftest å jage dem bort selv.
Det er min store redsel, at Hakke skal klare å stikke hodet langt nok inn til å snappe til seg en av meiseungene. 
Det er nemlig det de gjør: de drar dem rett ut og hakker dem i seg.

Derfor er det viktig at fuglekasser er dype nok - og det tror jeg mine er.
Det er også viktig at kassene har beskyttelse rundt åpningen som forhindrer hakkespetten i å hakke åpningen større. Jeg tror og håper mine holder.

Jeg prøver å ikke tenke på at Hakke faktisk kan hakke seg inn hvor som helst på en trekasse...



Men hakkespetten skal jo også leve.

Her er det herr Hakke som okkuperer fuglebrettet. Fru Hakke har ikke rød flekk i bakhodet.


Hakke i dette tilfellet er egentlig to flaggspetter, en hann og en hunn. De har antakelig unger selv, i et rede 
i en trestamme et sted i nærheten. 
De er flotte fugler, men nå var de litt vel slitsomme
Spørsmålet er: Lokker mitt fuglebrett dem hit, slik at de blir en trussel for mine fuglekasser? Eller sørger frø og meiseboller for at de mister litt interesse for fugleungene?



Flott kar, men litt for mye av det gode.

Jeg forlot hytta med hjertet i halsen. Ville Hakke klare å snappe til seg noen av ungene til kjøttmeisen eller svartmeisen? Det vil jeg aldri få svar på, for neste gang jeg kommer på hytta er kassene tomme uansett. Ungene har fløyet.

Men det gjenstår en kasse med svarthvite fluesnappere! Der klekkes nok eggene i disse dager, og det vil være unger der neste gang jeg kommer på hytta!

Hvis ikke Hakke har tatt dem.









mandag 8. juni 2020

Godis fra granen



Granskuddeddik på gang!


Granskuddene mister fort den friske, lysegrønne fargen. Her har de stått et døgn.

Hver sesong byr på nye, uprøvde muligheter. Som for eksempel å lage noe av granskudd. Det har jeg aldri gjort før.
Jeg har tidligere tipset om villmarkskokk Kirsten Winge fra Søre Osen, og også denne gang er det hun som har inspirert meg. Oppskriften på granskuddeddik fant jeg på hjemmesiden hennes: kirstenwinge.no. Her finnes også oppskrift på syltede granskudd og granskuddgelé
Som nybegynner valgte jeg det enkleste. Eller det raskeste. Jeg ventet nemlig et par gjester på hytta dagen etter, og fant ut at jeg ville gi dem hver sin lille overraskelse som de kunne ta med hjem. Pluss litt til meg selv, naturligvis.

Man tager hva man haver: Jeg vasket et tomt rødbeteglass, et sursildglass og et syltetøyglass i kokende vann, og gikk ut for å plukke.
Grantrær er det nok av rundt hytta mi. Store og små. Alle med fine, delikate, lysegrønne skudd som er lette å knipe av med fingrene. 

De ser faktisk ganske gode ut!


Plukk helst litt herfra og derfra. Det er ikke nødvendig å ribbe et helt tre.

Oppskriften er enkel: Fyll et rent glass med 2/3 granskudd og hell over hvitvinseddik. La dette stå i 2-3 uker på et kjølig sted. Sil fra granskuddene. Eddiken oppbevares mørkt og kjølig.

Hvordan smaken blir, vet jeg ikke, for dette har jeg som sagt ikke prøvd før. Men jeg tipper den blir god med smak av skog - enten i salatdressinger eller som smaksforsterker i saus, som Kirsten foreslår.
Jeg spiste et granskudd "naturell". Det smakte syrlig. Greit nok, men ikke helt egnet til å ha direkte i salaten.
Heldigvis kan granskudd fryses, og nå har jeg et par fulle poser liggende. Snart skal det bli både syltede granskudd og granskuddgelé!




onsdag 27. mai 2020

Den beste tiden


I gang igjen!


Kjøttmeismamma eller -pappa bråsnur på vei inn til ungene.


Her er kjøttmeisen på vei inn i fuglekassen med mat til ungene sine, men ombestemmer seg i siste liten og bråsnur i lufta. 
Ikke greit å være kjøttmeisforelder med sultne unger, når det står ei svær menneskedame like under med et digert kameraøye rettet mot hjemmet deres. 
Både mor og far sitter på hver sin gren med insekter og larver i nebbet. Flytter seg urolig rundt. De vil inn til ungene sine. 
Men de synes jeg står for nær, og blir nervøst sittende. Er det fordi de ikke vil røpe hvor ungene deres er? Omsider tar den ene mot til seg og stuper retning åpningen. Men nei, den våger ikke likevel. 
OK, da. Jeg tar et hint. Jeg trekker meg unna og lar dem mate ungen sine i fred.


Vil inn til ungene, men tør ikke. 


Endelig mat å få for de små!



Et deilig insekt med lange bein står på menyen her.

Dette er min favoritt-tid på hytta. Når fuglene har inntatt fuglekassene og er travelt opptatt med å mate de glupske små. Jeg har hatt tre fuglekasser de siste årene, men nå har jeg fire, og er som alltid spent på om det blir innflytting i alle. 
Den grå kassen ligger nærmest hytta, og fra godstolen på verandaen kan jeg følge godt med. Fuglene her venner seg til mitt nærvær etter hvert. De har strengt tatt ikke noe valg. 
Her har det bodd vekselvis kjøttmeis, blåmeis og svarthvite fluesnappere opp gjennom årene. I år var det altså kjøttmeisen sin tur til å innta denne ettertraktede kvalitetsboligen.

To fuglekasser rett foran meg. Den røde skimtes nede til høyre.

På den store furua lenger ned, har det hengt fuglekasser siden tidenes morgen. I hvert fall siden 80-tallet. 
Nå er det en rødmalt variant - nyoppusset i fjor - som henger der. Kvalitetsbolig dette også. 
I fjor bodde det spettmeis her, men i år er det den svarte og hvite miniversjonen av kjøttmeisen som har flyttet inn: Svartmeisen. Den aller minste av meisene.
Svartmeisen er ikke bare minst, den er også modigst. I hvert fall når den sitter på fuglebrettet. Da kan jeg stå en halvmeter fra den, uten at den lar seg skremme. Men når det gjelder ungene i kassen, er visst beskyttelsesinstinktet større enn motet. De travle foreldrene nektet å fly inn mens jeg satt under treet. Fotografering måtte skje fra en viss avstand - og i motlys. Dette ble resultatet:

Der knep jeg deg!

Den tredje fuglekassen var en svart kasse som har vært bebodd av svarthvite fluesnappere i flere år. Uvisst av hvilken grunn har den stått tom de to siste årene. Kanskje fordi de ferska at dette ikke var en kvalitetsbolig? Dårlige materialer? Tåler ikke vær og vind? 
Forrige gang jeg var på hytta registrerte jeg interesse fra en svarthvithann som nylig var hjemkommet fra vinteropphold i Afrika for å finne bolig til fruen.
Men da jeg kom på hytta forrige uke, hadde hele fronten falt av. Kassen hang åpen og gapte tomt.
Gudskjelov var det ikke rede med egg eller unger i kassen!
I desperat håp om å få opp en ny kasse i tide, kjørte jeg mange mil til Jula - eller var det Rusta - for å kjøpe ny. Det ble denne:

Noe for fluesnapperne?

Her kan i hvert fall ikke fronten falle av.
Dette er i seneste laget, men det virker som om de svarthvite fluesnapperne er sent ute i år. Derfor har jeg håp. Fram til nå har det vært mye kaldt vær, og det har muligens betydd forsinket tilgang på insekter. Det er kanskje derfor de drøyer med å stifte familie. Like greit å vente til det er mat til ungene! I fugleverden må dette times nøye for å unngå katastrofe.

I den fjerde kassen er de svarthvite i gang med redebygging. Håper jeg. Tror jeg.


Redebygging trolig på gang.

Dette er heller ingen kvalitetsbolig. Denne kassen var ny i fjor, men virker ganske skrøpelig. Pluss at jeg har tabbet meg ut: Jeg skrudde i små skruer rundt inngangen som hakkespettbeskyttelse, og treverket slår sprekker. Men det holder denne sesongen. Jeg kan jo spenne en rem rundt. 
Den ble hengt opp i seneste laget i fjor. Først da jeg renset kassen på høsten, oppdaget jeg at det hadde bodd fluesnappere der. Nå er det tegn på redebygging igjen!

Nå er spenningen stor. Skal snart opp på hytta igjen. Blir det unger i alle fire kassene? 


fredag 24. april 2020

Nødvendig fritidsreise


Har lengtet etter dette


Kjærkomment corona-avbrekk


Godt å komme seg en kort tur opp på hytta nå. Komme seg opp hit i skogen og slippe å tenke på coronaforholdsregler, smitteverntiltak, holde avstand, sprite hender - men bare 
te seg som normalt

I hvert fall for et par dager.
Jeg er jo her alene, har handlet mat i Oslo og ikke i bygda, er ikke i kontakt med andre enn småfuglene og noen maur, og vil ikke kunne spre et eneste virus til noen dersom jeg mot formodning skulle være smittet.
Pust ut.
Dette er nemlig en "nødvendig fritidsreise" - som det er åpnet for nå - og jeg skal bare fikse et par ting som må fikses etter vinteren og før sommeren kommer.
Her i gården er det ingen som syter over hytteforbudet som har vært. Jeg pleier uansett ikke være her i påsken, og lengter mest av alt etter at snøen skal forsvinne. Og det er !
Når været klaffer og temperaturen stiger til over tjue grader, skal jeg ikke klage!


En liten feiring

Dermed var det bare å rigge seg til i godstolen med snacks og sprudlevann, samt en kikkert for å se om det var noe på gang i fuglekassene
Det er visstnok et tegn på aldring at man begynner å interessere seg for småfuglene. Javel. Men trivelig er det uansett. 
Men er det nødvendig å sitte slik og betrakte fuglelivet på en solskinnsdag i slutten av april? 
I aller høyeste grad. Nødvendig for sjelefred og psykisk helse!

Jeg har fire fuglekasser nå. Alltid like spennende å se hvem som flytter inn. Til min tilfredshet ser jeg at det ligger an til blåmeis nærmest og kjøttmeis litt lenger bort. Redebygging i full gang! To kasser står ledige og venter på de svarthvite fluesnapperne som kommer flygende fra Afrika nå, any time.
Så får vi se om de nøyer seg med de to ledige kassene, eller prøver å rappe husværet fra meisene. Det ligger drama i luften. Bokstavelig talt. 

Annet man kan ta seg til på en nødvendig fritidsreise, er å sitte og se snøen smelte. 
Ja, for i denne varmen kan man nesten se det. 


Snø som smelter.

Jeg har hatt ytterligere to nødvendige oppgaver disse to dagene: 
Den ene har vært å se til to gjenglemte klementiner i fruktfatet. De var blitt liggende igjen etter forrige hyttetur, som fant sted i midten av februar, før Covid 19 kom til Norge. 
Jeg har tenkt en del på disse to klementinene. Hva ville skje med dem der oppe på hytta? Ville de mugne, få pels og klør, nærmest bli levende, begynne å stinke? Bildet jeg skapte i mitt eget hode, var ikke vakkert. 
Men slik ser altså to klementiner ut etter drøyt to måneder i et fruktfat:





Harde utenpå, ganske saftige inni. Jeg tror faktisk jeg kunne spist dem.

Den andre, og kanskje mer nødvendige, oppgaven har vært å rense takrennen og koble til et rør fra takrennen til sisternen, slik at sisternen kan samle opp regnvann fra taket. Jeg har jo ikke brønn eller innlagt vann. Til nøds vann fra en bekk nå om våren.
Dette røropplegget er ikke spesielt profft, må innrømmes. Jeg bare gjør som foreldrene mine gjorde. For å få rørene til å passe i hverandre, må jeg ty til store mengder gaffateip (dvs jeg tror nok foreldrene mine brukte billigere teip).  Som "filter" bruker jeg en bit av en strømpebukse. Funker som bare det.
Drikkevann tar jeg med, men med en vannrenser inne hytta, kan jeg bruke dette vannet til matlaging. Men regnvannet er først og fremst til all annen bruk.


Ikke særlig profft, men det funker.

Nå mangler det bare noen skikkelige regnskurer, så er jeg klar for vår- og sommersesongen! 
Den føles mer nødvendig enn noen gang.