onsdag 6. juni 2018

Uavgjort meiser - fluesnappere


Hva har skjedd?

Lykke, forvirring og tragedie - på én og samme hyttehelg.

La meg begynne med fluesnapper-meise-situasjonen.
"Fluesnappertrippel", slo jeg fast i forrige innlegg. Der tok jeg skammelig feil. For da jeg var tilbake på hytta bare få dager senere, var stillingen endret fra 3 - 0  til 1 - 1 mellom fluesnapper og kjøttmeis.

Jeg er forvirret. Stoler ikke lenger på egne observasjoner. 

La meg ta den nederste fuglekassen først:
Den nye fuglekassen (ny nesten hvert år pga hakkespettvandalisme i løpet av vinteren).
Hvem sitter på en gren oppe til høyre?

Forsiktig kjøttmeispappa 


En kjøttmeis
Med proteinrik fangst i nebbet, klar til å fly inn i fuglekassen med mat til ungene sine. Men han tør ikke.
Ikke så lenge jeg sitter der nede. Er han redd for å røpe hvor han har ungene sine? Det tok mange forsøk og lang tid å ta dette bildet. Fra god avstand.
Jeg var bombesikker på at jeg hadde sett svarthvite fluesnappere her. Hva har skjedd?
Har kjøttmeisene kuppet fuglekassen og bygget rede oppå fluesnappernes? Det kan nemlig skje.
Har meisefavorittene mine fluesnapperliv på samvittigheten? Det skjer jo også.
Men kjøttmeisene kan ikke bygge rede, legge egg, ruge og få unger på fire dager. De må ha vært her flere uker.

Det jeg hadde sett, var nok rett og slett en frekk fluesnapperhann som prøvde seg på meisenes hus.
Uten fin bolig, ingen dame. Han prøver seg. Dette har jeg sett flere ganger før. Og en hann syntes fortsatt å være på boligjakt. I hvert fall var han inn og ut av alle de tre fuglekassene - og ble jaget ut. Gang på gang.

Hvem var denne forvirrede, koneløse hannen? 

Skulle han egentlig ha bodd her, i den svarte fuglekassen?

Skjuler den en tragedie?

Her så jeg også fluesnappere sist. Jeg var sikker på at nå skulle travle foreldre være i full sving. Men nå var det ikke tegn til liv. Hva hadde skjedd?  Var foreldrene døde? Lå det forlatte egg i kassen? Døde, nyklekkede unger? Jeg fryktet det verste. Til slutt våget jeg å kikke inn:

Tomt

Her var det helt tomt. Ikke tegn til redebygging. Hadde jeg bare sett en hann?
De er så lett synlige, kledd i kjole og hvitt. Hadde jeg sett den samme koneløse hannen som nå flyr rundt fra fuglekasse til fuglekasse? Kanskje kona aldri kom seg tilbake til Norge fra Afrika? Mye kan skje på veien. Så ble det ikke noen ny dame på ham heller. Rart, egentlig, med denne fine utsiktsboligen å tilby.

Og hvorfor har ingen andre flyttet inn? Jeg er nesten litt fornærmet. Den fine fuglekassen!

Men i den grå fuglekassen er alt på stell! 

Nybakt far med mat til de små

Fluesnapperparet nærmest hytta virker fortrolige med min tilstedeværelse, og alt tyder på at det er ungemating på gang. 


Nybakt mor speider etter fluer

Familielykke! Eller? Det er vel egentlig ikke ordet jeg vil bruke om disse tapre skapningene som sliter dagen lang med å mate krevende unger. 
Og ikke visste jeg, da jeg betraktet "familieidyllen" i fjor, at det lå tre døde unger i fuglekassen sammen med sine søsken - og stakkars foreldre.
Jeg gjorde nemlig en trist oppdagelse på hytta denne gangen.
I fjor var det kjøttmeis i den grå fuglekassen. De kan få 6 - 12 unger i samme kull, og det må utvilsomt bli trangt om saligheten. Unger kan dø i trengselen. Da jeg renset fuglekassene i våres var det fortsatt mye snø, og jeg la bare rederestene fra meg på toppen av en snøhaug.
Nå er snøen for lengst smeltet. Det er varmt og knusktørt. Plutselig oppdaget jeg meiseredet i det tørre gresset: Mose underst, hår, ull og fjær øverst. Fortsatt fint og mykt.
Der lå
også de skjøre restene av tre små kjøttmeisunger.


Den ene av de tre

Det er en tøff verden der ute. Tydeligvis også inne i fuglekassen. Nå er det bare å håpe at årets nyklekkede småfugler klarer seg bedre enn disse. 
De tre små har fått en verdig begravelse.










torsdag 31. mai 2018

Snart kommer unga!


Fluesnappertrippel

Jeg var jo nødt til å dra raskt opp på hytta igjen for å sjekke tingenes tilstand:
Hvem har flyttet inn i fuglekassene i år? Hvem vant kampen om den grå fuglekassa? 
Det skal visstnok kunne gå hardt for seg når kjøttmeiser og fluesnappere kjemper om en god bolig. 
Det kan gå på livet løs! Drept av kjøttmeis i kamp om bolig, er visstnok vanligste dødsårsaken blant svarthvite fluesnappere her til lands.
Så hvem vant denne runden? Meisene eller fluesnapperne?

Fluesnappermamma skuer ut over sitt rike. Fluesnappere i den nye fuglekassen lenger ned også.

Det ble fluesnapperne! Full seier i tre praktfulle utsiktsboliger. 
For første gang er det altså svarthvite fluesnappere i alle tre kassene. 
Jeg må innrømme at jeg synes det er litt kjedelig. Fluesnapperne besøker aldri fuglebrettet mitt, så jeg kjenner dem liksom ikke. Skulle gjerne hatt et meisepar boende nærmest verandaen og godstolen min. 

Men om du ikke får den du elsker - elsk den du får. Det heter i hvert fall så. Og i dette tilfellet var det ikke vanskelig. Nå elsker jeg mine små fluesnappere!
På bildet over og under ser dere fluesnappermamma titte ut av sin nye bolig. Dette var for to - tre dager siden. Hun satt ofte sånn - i flere lange minutter - muligens for å sjekke ståa før hun fløy ut. 

Vil gjerne ha seg en rugepause.

satte hun seg noen minutter favorittgrenen rett utenfor. Deretter smatt hun lynsraskt av gårde for 
å snappe seg en flue. 
Den svarthvite fluesnapperhunnen er slett ikke svart og hvit. Hun må nøye seg med gråbrun fjærdrakt. 
Etter det jeg kunne se, er ikke det hvite helt hvitt heller. Men nå som jeg har fått henne tett innpå, synes jeg hun er helt nydelig

Fru Fluesnapper er ikke like fjong som sin mann, men nydelig likevel.

Det er naturligvis den karakteristiske hannen som har gitt fuglen navn. Han er en fjong og fin liten herremann kledd i svart og hvitt. Den stilige karen liker å sitte øverst og ytterst på en gren og ta seg ut, 
mens han synger de vakreste triller
Med tre fuglekasser og tre fluesnapperhanner, er det mye fin fuglesang på hytta nå!
Sjekk dette klippet fra Youtube: Fluesnappersang

Men hvorfor synger han så iherdig ytterst på sin gren når han allerede har kone i hus og unger på vei? 
Jo, han vil lokke til seg enda en dame! 
Svarthvit-hannen er ofte bigamist, og når kona har lagt seg for å ruge, hender det at han finner seg en kone til. Og når han har satt unger på henne, og hun begynner å ruge, drar han tilbake til kone nr. 1 for å hjelpe henne med ungene.
Kone nr. 2 må som oftest klare seg selv. 

Herr Fluesnapper kommer med mat til fruen.

Utro jålebukk? Nja, det er det vel bare menneskehanner som kan være. Uansett må både fluesnapperhannen og -hunnen jobbe hardt. På bildet over ser dere herr Fluesnapper som kommer hjem med en proteinrik matbit til fru Fluesnapper som er opptatt med å ruge, og som bare kan tillate seg korte turer ut. Han blir sittende der i åpningen og lage noen rare lyder, før han stikker hodet raskt inn med fluen eller larven eller hva han måtte ha snappet med seg. 
Helt sikker på at han er far til ungene i redet, kan han ikke være. Hunnen kan nemlig også ha vært ute og svingt seg før hun flyttet inn i deres felles bolig. 

Alt dette skjer. Rett foran øyene mine. Mens jeg sløver i godstolen på hytteverandaen. Drama, utroskap, familieidyll, slit og strev. Modige styrtangrep på nærgående ekorn og flaggspett. Skjønnsang og varselsskrik. Kampen for tilværelsen. Mens jeg sitter der og lurer på om det er "lov" å ha en isbit i hvitvinen. Den er blitt litt lunken.

Eggene klekkes vel når som helst - kanskje i skrivende stund eller i går. Jeg dro fra hytta for to dager siden. Neste gang jeg drar opp på hytta (og det blir om få dager - her må man følge med!) tipper jeg både mor og far er i full sving med mating av glupske unger.

Rapport følger!


Mer om fluesnappere her:
Fuglevennen
Naturfag.no



onsdag 23. mai 2018

En herlig hytteuke

Begivenheter i kø

Strålende sommervær, 17. mai, pinse, prinsebryllup, fuglekasseinnflytting og gjensyn med Nøtte!
Alt dette på én hytteuke!
Årets første hyttetur. Nei, det er ikke helt sant, jeg var kort innom på nyåret, gravet meg gjennom enorme mengder snø, bare for å sjekke ståa. At hytta ikke hadde rast sammen under snømengdene. 
Snøen lå lenge, men så var det brått full sommer

Begivenhet 1: 17. mai var det feiring som det pleier:
To flagg i blomsterkassa med nyplantede natt-og-dag. Ingen hornmusikk, kun lyden av bokfink, fluesnappere og meiser - og en hakkespett i det fjerne. Ellers helt stille i skogen. Like etter kom sola. Og ble der!

Flagging for meg, ekornet og småfuglene.

Dette kan man også gjøre på nasjonaldagen: Gå en tur i skogen. Dette er et av yndlingsstedene mine.
Her er det fint å sette seg ned et øyeblikk.

Et fint sted

Begivenhet 2: Jeg har fått hvitveis på hyttetomta! Det skjer stadig noen endringer - delvis på grunn av min inngripen i naturen (har røsket bort mye lyng), og delvis på grunn av endrede solforhold etter at skogen ved siden av ble hugget. Jeg håper stadig på mer blomstereng!


Hurra, hvitveis på tomta!

Begivenhet 3: Prinsebryllup i England! Det gikk jeg selvsagt ikke glipp av. Sol fikk være sol. Jeg satt inne
og så på Harry og Meghan.


Romantikk i TV-kroken



Etter mange timer foran TV-en, var det enkel feiring fra solstolen for meg og Nøtte:


Hvitvin til meg, peanøtter til Nøtte. Hvis han tør. 



Som dere ser, drikker jeg hvitvin av engangsplastglass. Ikke særlig miljøvennlig, jeg vet det. Men på våren har jeg ikke regnvann i sisternen, og det går veldig ut over oppvasken. Bare så det er sagt. 

Begivenhet 4: Gjensyn med Nøtte. Peanøttene på bordet er til et stadig mer modig ekorn. Jeg hadde hyppig besøk av to. Det ene ble raskt veldig modig. Kan det være det samme som i fjor? Her er et par filmsnutter:








Begivenhet 5: Innflytting i fuglekassene. En årlig begivenhet og en gjenganger her i Ingers hytteblogg.
Jeg kunne fortalt om fuglekassedramaer i det uendelige, men skal spare dere. Kort oppsummert ser det ut til at det blir svart-hvite fluesnappere i alle tre kassene i år.
Vanligvis er det kjøttmeiser i den nærmeste - den på bildet under.


 Svart-hvit fluesnapper opp til høyre!

Jeg har vært litt slapp med fuglefotograferingen. De få bildene jeg har tatt, er tatt fra godstolen på verandaen. Og jeg har ikke telelinse. Siden fluesnapperne ikke akkurat poserer for fotografen, blir det så som så med fluesnapperbilder. Men om dere ser nøye etter, ser dere den svarte og hvite hannen oppe til høyre i bildet. Både han og hans gråkledde frue var hyppig inn og ut av kassen. Så dette er nok deres bolig i år.

Eller? Det hender kjøttmeisen tar opp kampen om dette ettertraktede husværet - og vinner.
Men hvem dukket opp på visning da jeg var i ferd med å dra fra hytta?
En frekk liten blåmeis!

Hvem vinner dette dramaet? Følg med! Fortsettelse følger etter neste hyttebesøk!

Frekk blåmeis på visning i fluesnappernes bolig.

Virker meget interessert.










fredag 17. november 2017

Årets siste hyttehelg


Takk for i år!

NB sterke bilder!

Det er bare å advare, først som sist: Sterke bilder mot slutten av dette innlegget!

Nylig var jeg en kort tur på hytta for å gjøre den klar for vinteren. Det er ikke mye jeg trenger å gjøre.
Først og fremst: Alt som ikke tåler frost må tas med hjem. Kjøleskapet må slås av. Kaffetrakteren vendes opp ned for å tømmes helt for vann. Sisternen som samler regnvann via takrennen ble tømt for et par uker siden, og fuglekassene tømmer jeg ikke før til våren. Var det noe annet, da? Tror ikke det.
Så da var det bare å slappe av med fyr på peisen, strikketøy og en film på TV. Hele dvd-samlingen hjemmefra er nå flyttet hit og står i bokser under senga. Hjemme har jeg mer enn nok av film- og seriemuligheter.
Nå har jeg det på hytta også!
Nå ser jeg Sopranos for tredje gang. En serie som tåler det.

Ellers har jeg som kjent underholdning nok rett utenfor hyttedøra: Ekorn og småfugler. Rev og mus.
Travle tider.


Toppmeis og svartmeis

Småfuglene er glupskere enn noen gang. Det handler vel om å fete seg opp før den tøffe vinteren.
Så ivrige er de at de nesten glemmer å være redd for meg.

Andre som blir stadig mindre skvetne når jeg dukker opp, er mine ekornvenner. Jeg aner ikke hvor mange de er nå, men det er økende ekornaktivitet utenfor hytta. Jeg tror ryktet går i skogen når dama har ankommet på hytta. Da vanker det peanøtter. Type med skall. Fra Spar på Noresund. Ekornene mine blir som sagt stadig mindre skvetne, og fortsetter det på denne måten, spiser de kanskje av hånden til neste år?
Man kan i hvert fall håpe!
Når det er (midlertidig) tomt for peanøtter, slår de seg til på fuglebrettet der de blir sittende lenge og vel og gomle solsikkefrø - til fuglenes store irritasjon.

Her er det en som viser fram den flotte halen sin:


Får aldri nok solsikkefrø. 

Og her er det en som demonstrerer hvor fin halen blir i motlys

Haleprakt.

Reven ble nevnt. Nei, jeg har fortsatt ikke sett den siden en minneverdig dag i 2012. Men jeg hører den!
I blant, om natten, før jeg har sovnet og det er beksvart ute - da hører jeg at noen tusler rett under soveromsvinduet mitt. Det er ikke et menneske. Gudskjelov. Den saken er klar. Men noen av en viss størrelse. Det kan ikke være noen annen en reven selv.
Nå hadde det dessuten snødd litt, så neste morgen kunne nattevandreren avsløres. Det var Mikkel, ja.



Avslørt!

Så til de sterke bildene.
Noen reagerer på bilder av døde mus. De kommer nå. Jeg er jo i besittelse av en effektiv, amerikansk musefelle (som du kan lese mer om her). Forrige gang jeg var en kort tur på hytta, gikk denne uskyldige, vesle tassen i fella: 

Skulle bare spise litt peanøttsmør...


Elektrisk støt sørget for en rask død, deretter havnet den i dødsskuffen.
Denne skuffen skal kunne romme hele ti mus, påstår produsenten av fella.

Så da jeg dro fra hytta lot jeg fella stå påslått (går på batteri). Jeg skulle jo tilbake to uker senere.
Og hva lå i skuffen da de to ukene var gått?

Syv søte små

Sju mus!
De ble pent dandert under en busk bak hytta for fotografering. I løpet av morgentimene dagen etter ble de borte.
Stakkars små. Så kan man jo spørre seg: Var disse drapene egentlig nødvendig? Jeg har faktisk ikke mus inne i selve hytta. Bare i boden og på do. Og i et klesskap. Det siste er ikke OK. Men det kan jeg sørge for å tette.

Men så ble det i hvert fall mat til reven denne dagen.







torsdag 14. september 2017

Nøtter til Nøtte

Modige Nøtte.


Nøtte-nytt

Jeg tipper at mine faste hytteblogglesere savner nytt om ekornet Nøtte, min trofaste, glupske, nøtteglade hyttevenn. Det finnes flere av ham og av begge kjønn, men alle heter Nøtte. 
Nøtte har egen servering i et tre bak hytta, men ingenting er triveligere enn når han våger seg opp på verandaen for å snappe til seg en godbit jeg har lagt ut. Hittil har dette bare skjedd mens jeg har stått inne
og lurt bak stuegardinen.

Men det holder jo ikke i lengden. Vennskapet vårt utvikler seg ikke på den måten. Derfor ville jeg forsøke
å lokke ham opp trappa mens jeg satt ute på verandaen. 



Trinn seks. Det vil jo ingen ende ta!


Peanøtter ble lagt på nederste trappetrinn. Nøtte var raskt på pletten, snappet til seg en nøtt og sprang.
Og slik fortsatte det.  Nøtter ble lagt på trinn tre, trinn seks og så helt opp på verandaen. Nøtte ble modigere og modigere. Til slutt våget han seg helt bort til siste servering på "fotskammelen" en snau meter foran meg. 

Så lite skal til for å gjøre en hyttedame lykkelig!
Nøtte virket ganske fornøyd han også. Hvordan det er plass til så mange nøtter i en så liten kropp, begriper jeg ikke.
Varig vennskapsbånd er knyttet. I hvert fall så lenge jeg har nøtter.

Her er en liten bildeserie til glede for andre nøtteelskere:


Hei damen, tør jeg selv om du sitter der?


Å jadda.  


Ooops, nøtter på fotskammelen også!


Nå tar jeg nøtta mens jeg ser henne rett i øynene!
  

Piece of cake!


Påfyll! Here we go again, miss Sophie!









torsdag 31. august 2017

Sopp i søpla


Slik kan det gå når man skal prøve å være litt avansert.

Det enkleste er det aller beste!

Slik kan det gå når en hytteblogger prøver seg som matblogger. På bildet over ser dere en sopp-pai.
En deilig, duftende sopp-pai. Den så fantastisk ut da jeg skulle løfte herlighetene ut av stekeovnen. 
Jeg brukte en springform. Men bunnen var tydeligvis ikke festet godt nok. Så sånn gikk dét.
Det var bare å skrape opp fra kjøkkengulv og stekeovnsdør.

Bildet av den gyldenstekte paien fylt med egg, bacon, ost og mengder av deilige, nyplukkede kantareller
og en flott steinsopp dandert i skiver på toppen, skulle jeg dele med dere på bloggen min. 
Vel, her er bildet.

Det begynte så lovende:

Plukket på hyttetomta. 

Ikke de store soppmengdene i den kurven, vil noen kanskje mene. Men for meg er dette kjempefangst.
Og det beste er at alt i kurven ble funnet på selve hyttetomta. På mitt eget private superhemmelige soppsted!
Det er rart med det, men de smaker faktisk bedre enn annen sopp.
Senere fant jeg mer kantarell og mye fin fåresopp ikke langt unna. Jeg har lært meg hvor de vokser nå!
Så da ble det gudskjelov en stor porsjon kantarellspaghetti på meg i år også. Sesongens kulinariske høydepunkt. Jeg glefset den i meg før jeg rakk å fotografere, men oppskriften er enkel:

Nykokt spaghetti
Smørstekte kantareller
Sprøstekt bacon i biter
Eventuelt litt revet parmesan

Godt skjult under en bjørkerot. Men jeg ser dere nok!

En annen utmerket pasta-sopp er steinsopp. Italienerne elsker jo sin spaghetti  "ai funghi porcini", og det samme gjør jeg. Hos meg plopper de ofte opp rett foran hyttetrammen. Noen vokser seg til svære, uspiselige beist, mens andre er akkurat passe store og ganske fine:


Steinsopp. Akkurat passe stor..

Sopp-pai er godt. Ingen tvil om det. Ordene som kom ut av min munn da paien gikk til hælvete, skal jeg ikke gjengi her. Jeg har kommer fram til at når det gjelder nyplukket sopp, er det enkleste det aller beste!
Dagen etter pai-katastrofen fant jeg litt mer sopp, og de ble umiddelbart stekt i godt smør og lagt på en skive panneristet grovbrød. Salt og pepper. Servert på papptallerken (orket ikke mer oppvask etter pai-misæren).
Himmelsk!



Kan ikke bli bedre!


Har et håp om en skive til før sesongen er over!













tirsdag 29. august 2017

Hvor ble det av blåbærene?

Tre bær! Fantastisk!

Blåbæremysterium

Det pleier å bugne av blåbær på hyttetomta. Riktignok har jeg røsket opp mye lyng de siste årene, men det er fortsatt blåbærlyng nok til at jeg kan plukke mange liter hver sommer - bare noen meter fra hyttetrappa der jeg kan sette med ned og rense bær i solskinnet. Blåbærplukking for den bedagelig anlagte.

Både i fjor og i forfjor var det fantastiske blåbærår. Men plukket jeg noe? Nesten ikke. Bare nok til et par herlige skåler fylt med nyplukkede bær med melk og masse sukker. 
Tidligere år har jeg sørget for å plukke nok til å fylle fryseren hjemme slik at jeg har hatt smakfulle antioksydantbomber gjennom hele høsten. Denne sommeren skulle jeg slå til igjen. Skikkelig.
Blåbær er som kjent ikke bare gode, de er også foryngende. Sies det.


Et bær!

Første forsøk var for fire uker siden. Stor skuffelse. Bærene rundt hytta var få, små og ikke særlig fine. Dessuten var det mange kart. Jeg ga raskt opp, og besluttet å vente noen uker for å la bærene få en sjanse til å forbedre seg. I fjor var jo lyngen full av svære bær til langt ut på høsten - selv etter at bladene hadde begynt å falle av. Men ikke i år, nei.
Annet forsøk. Så, for noen dager siden, dro jeg opp på hytta igjen, klar til innsats. Men hvor var bærene? Nesten ikke et blåbær å se. Hvor ble de av?? 
Et mysterium.
Dermed var jeg nødt til å bevege meg litt. Jeg tok beina fatt og trasket opp til fjernere blåbærlynger. Der var det gudskjelov bær. Men mye mindre enn normalt. Etter mye strev ble spannet fullt. Tre liter. Vet ikke om det er nok til å gjøre meg yngre, men fornøyd likevel.

Innsatsen ble premiert med blåbærsveler!
Noen vil kalle dem "amerikanske blåbærpannekaker", men det er jo norske sveler.
Bruk gjerne din egen sveleoppskrift, men her er min oppskrift. Og som i så mange oppskrifter: Litt revet sitronskall gjør susen.

Blåbærsveler

2,5 dl hvetemel
1 ts bakepulver (evt 1/2 ts hjortesalt og 1/2 ts natron)
3 ss sukker
1 egg
3,5 dl kefir
50 g smeltet smør
revet skall av 1/2 sitron (bare det gule)
Nyplukkede blåbær
Smør til steking


Mammas hjulvisp funket som bare det (men et helvete å rengjøre).

Bland mel, sukker og bakepulver i en stor bolle. I en annen bolle blander du egg, kefir, smeltet smør og revet sitronskall. Deretter røres alt sammen til en jevn røre. La røren stå og svelle minst en halv time.

Smelt smør i en stekepanne. Bruk en liten øse (evt 3 ss) til å helle røre i pannen. La den flyte ut til små pannekaker på ca 12 cm i diameter.


Litt for store, eller? 

Dryss blåbær over pannekakene før røren stivner på overflaten. Når pannekakene er pent brune, snus de, og stekes ferdig på den andre siden. NB ikke bruk for sterk varme, ellers blir de brent før de blir gjennomstekt.



Bra til å være sveledebut!


Serveres gjerne med rømme eller vaniljeis - eller bare et dryss sukker som her. Best nystekte!








mandag 10. juli 2017

Sommerlig smak av jul



Snart skal det bli mat!

En sommermiddag

Middag på gang! Livretten fra desember - pinnekjøtt - skal bli deilig sommermiddag. De "minst fine" bitene fra en pose røkt Gilde pinnekjøtt har ligget ferdig utvannet i fryseren hjemme siden jul. Her har de ligget og lengtet mot sommer, og endelig var tiden inne. De ble tatt med på hytta.

Men for å dampe pinnekjøtt, må man ha en rist. En vanlig metallrist er greiest, men noen sverger til bjørkepinner (som om de smaker forskjellen!). "Det er derfor det heter pinnekjøtt", blir det sagt. Det er slett ikke sikkert. "Pinnene", det kan være ribbeina, det. Her finnes det flere skoler. Pinnekjøtt er alvorlige saker.

Disse får duge

Men på hytta har jeg verken metallrist eller ferdiglagede bjørkepinner fra butikken. Men man vet da råd.
Jeg er jo omgitt av bjørk! Store og små. Dermed ble det ekte bjørkepinner naturell - med bark - fra egen hyttetomt!


På plass i den gamle aluminiumskjelen


Pinnekjøtt er super sommermat, røkt eller urøkt. Salt kjøtt er alltid godt i sommervarmen. Ikke at det er så varmt akkurat, men det er godt likevel. Vannet ut i 15 timer. Ikke et minutt mer. Jeg får frysninger når jeg hører om folk som vanner ut kjøttet opp til to døgn. De er gale. Da liker de ikke pinnekjøtt, mener jeg. 


Dette er lovende!

Mine overvintrede pinnekjøttbiter var kjøttfulle og fine. Tre timers damping, så var middagen klar.
Med dampet sommerkål og nypoteter - og (som man ikke ser på bildet) en stor klatt meierismør og en kald pils. Det gjorde susen.


Ser litt tørt ut. Men en stor klatt smør gjorde susen.


Hva mer kan man ønske seg?!
Jo, en dram. Med det hadde jeg ikke.








lørdag 20. mai 2017

Vemodig farvel

Nye tider


26. april 2017 var datoen. Da stengte Buskerud fylke FM-nettet for godt. En trist dag, for dette innebar at den kjære, gamle radioen må settes bort. Ikke kastes, for til det er den for fin. Men den måtte erstattes med en moderne DAB-radio.
Jeg hadde ikke noe valg.
På selveste 17. mai var nykomlingen på plass.


Nykomlingen. 17. mai 2017

Jeg hadde drøyd det i det lengste. Men så slo jeg til en dag jeg var innom Clas Ohlson for å kjøpe en mopp. Det ble både mopp og DAB. Jeg vurderte en i radio i "retrostil", siden hytta mi utvilsomt er ganske retro.
Men her er det ekte retro. Ikke fake retro. Derfor ble det denne. En snerten liten sak jeg kan koble til mobilen og få min egen musikk på også.
Jeg hater å si det, men den er bedre enn den gamle skurreradioen.

Men forgjengeren, en Grundig Melody Boy 1000 av ukjent alder - i sin tid innkjøpt av mine foreldre - fortjener å hedres før den stues inn i
kottets kalde mørke. Gjemt, men ikke glemt.
Så her følger en liten radiokavalkade -  en kavalkade over de siste årene av en kjær radios liv.

Gradvise forandringer i interiøret kan også skimtes på disse bildene.



August 2012


Det eldste bildet jeg har av radioen er fra en tidlig morgen i august 2012. Det var den sommeren jeg hadde truffet på den nysgjerrige reven utenfor hytta, og jeg begynte å legge ut pølsebiter i håp om å se den igjen. Og pølsebitene forsvant. Jeg ville vite hvem som forsynte seg, og hadde rigget meg til ved vinduet for å følge med på pølsebiten.
Pølsespiseren ble avslørt denne morgenen. Men det var ikke reven.
Mer om dette her:
Pølsefest i skogen

Neste bilde er fra en større begivenhet i Lidstuas historie:


September 2013. Fra Hytteliv nr 9 2014

Her ser vi radioen nyte sine 15 minutters berømmelse midt i bildet på et foto gjengitt i det utmerkede bladet Hytteliv. Nummer 9/2014, for å være presis. På en tåkete høstdag året før hadde to trivelige karer fra Hytteliv vært på besøk for å lage reportasje.

Her kan du lese: Hytteliv på besøk
...og om reportasjen da den kom på trykk året etter: Helt enkel luksus


Påsken 2014

Radiobildet over ble tatt i 2014, og du gjetter nok at det var i påsken. Her har jeg åpenbart forsøkt å påske-style til hyttebloggen. Bildet ble aldri brukt. Bloggtemaet var intet mindre enn koking av egg.
De gode tipsene finner du her: Hvordan koke et egg



April 2017. Gammel radio og ny kofte.

På det siste radiobildet som eksisterer, er ikke radioen i fokus. Det er derimot min nystrikkede "Røverkofte" som raskt er blitt en favoritt.
Dette var siste gangen den gamle radioen var i bruk.

Takk for alt, gamle radio.



Velkommen DAB.