torsdag 14. september 2017

Nøtter til Nøtte

Modige Nøtte.


Nøtte-nytt

Jeg tipper at mine faste hytteblogglesere savner nytt om ekornet Nøtte, min trofaste, glupske, nøtteglade hyttevenn. Det finnes flere av ham og av begge kjønn, men alle heter Nøtte. 
Nøtte har egen servering i et tre bak hytta, men ingenting er triveligere enn når han våger seg opp på verandaen for å snappe til seg en godbit jeg har lagt ut. Hittil har dette bare skjedd mens jeg har stått inne
og lurt bak stuegardinen.

Men det holder jo ikke i lengden. Vennskapet vårt utvikler seg ikke på den måten. Derfor ville jeg forsøke
å lokke ham opp trappa mens jeg satt ute på verandaen. 



Trinn seks. Det vil jo ingen ende ta!


Peanøtter ble lagt på nederste trappetrinn. Nøtte var raskt på pletten, snappet til seg en nøtt og sprang.
Og slik fortsatte det.  Nøtter ble lagt på trinn tre, trinn seks og så helt opp på verandaen. Nøtte ble modigere og modigere. Til slutt våget han seg helt bort til siste servering på "fotskammelen" en snau meter foran meg. 

Så lite skal til for å gjøre en hyttedame lykkelig!
Nøtte virket ganske fornøyd han også. Hvordan det er plass til så mange nøtter i en så liten kropp, begriper jeg ikke.
Varig vennskapsbånd er knyttet. I hvert fall så lenge jeg har nøtter.

Her er en liten bildeserie til glede for andre nøtteelskere:


Hei damen, tør jeg selv om du sitter der?


Å jadda.  


Ooops, nøtter på fotskammelen også!


Nå tar jeg nøtta mens jeg ser henne rett i øynene!
  

Piece of cake!


Påfyll! Here we go again, miss Sophie!









torsdag 31. august 2017

Sopp i søpla


Slik kan det gå når man skal prøve å være litt avansert.

Det enkleste er det aller beste!

Slik kan det gå når en hytteblogger prøver seg som matblogger. På bildet over ser dere en sopp-pai.
En deilig, duftende sopp-pai. Den så fantastisk ut da jeg skulle løfte herlighetene ut av stekeovnen. 
Jeg brukte en springform. Men bunnen var tydeligvis ikke festet godt nok. Så sånn gikk dét.
Det var bare å skrape opp fra kjøkkengulv og stekeovnsdør.

Bildet av den gyldenstekte paien fylt med egg, bacon, ost og mengder av deilige, nyplukkede kantareller
og en flott steinsopp dandert i skiver på toppen, skulle jeg dele med dere på bloggen min. 
Vel, her er bildet.

Det begynte så lovende:

Plukket på hyttetomta. 

Ikke de store soppmengdene i den kurven, vil noen kanskje mene. Men for meg er dette kjempefangst.
Og det beste er at alt i kurven ble funnet på selve hyttetomta. På mitt eget private superhemmelige soppsted!
Det er rart med det, men de smaker faktisk bedre enn annen sopp.
Senere fant jeg mer kantarell og mye fin fåresopp ikke langt unna. Jeg har lært meg hvor de vokser nå!
Så da ble det gudskjelov en stor porsjon kantarellspaghetti på meg i år også. Sesongens kulinariske høydepunkt. Jeg glefset den i meg før jeg rakk å fotografere, men oppskriften er enkel:

Nykokt spaghetti
Smørstekte kantareller
Sprøstekt bacon i biter
Eventuelt litt revet parmesan

Godt skjult under en bjørkerot. Men jeg ser dere nok!

En annen utmerket pasta-sopp er steinsopp. Italienerne elsker jo sin spaghetti  "ai funghi porcini", og det samme gjør jeg. Hos meg plopper de ofte opp rett foran hyttetrammen. Noen vokser seg til svære, uspiselige beist, mens andre er akkurat passe store og ganske fine:


Steinsopp. Akkurat passe stor..

Sopp-pai er godt. Ingen tvil om det. Ordene som kom ut av min munn da paien gikk til hælvete, skal jeg ikke gjengi her. Jeg har kommer fram til at når det gjelder nyplukket sopp, er det enkleste det aller beste!
Dagen etter pai-katastrofen fant jeg litt mer sopp, og de ble umiddelbart stekt i godt smør og lagt på en skive panneristet grovbrød. Salt og pepper. Servert på papptallerken (orket ikke mer oppvask etter pai-misæren).
Himmelsk!



Kan ikke bli bedre!


Har et håp om en skive til før sesongen er over!













tirsdag 29. august 2017

Hvor ble det av blåbærene?

Tre bær! Fantastisk!

Blåbæremysterium

Det pleier å bugne av blåbær på hyttetomta. Riktignok har jeg røsket opp mye lyng de siste årene, men det er fortsatt blåbærlyng nok til at jeg kan plukke mange liter hver sommer - bare noen meter fra hyttetrappa der jeg kan sette med ned og rense bær i solskinnet. Blåbærplukking for den bedagelig anlagte.

Både i fjor og i forfjor var det fantastiske blåbærår. Men plukket jeg noe? Nesten ikke. Bare nok til et par herlige skåler fylt med nyplukkede bær med melk og masse sukker. 
Tidligere år har jeg sørget for å plukke nok til å fylle fryseren hjemme slik at jeg har hatt smakfulle antioksydantbomber gjennom hele høsten. Denne sommeren skulle jeg slå til igjen. Skikkelig.
Blåbær er som kjent ikke bare gode, de er også foryngende. Sies det.


Et bær!

Første forsøk var for fire uker siden. Stor skuffelse. Bærene rundt hytta var få, små og ikke særlig fine. Dessuten var det mange kart. Jeg ga raskt opp, og besluttet å vente noen uker for å la bærene få en sjanse til å forbedre seg. I fjor var jo lyngen full av svære bær til langt ut på høsten - selv etter at bladene hadde begynt å falle av. Men ikke i år, nei.
Annet forsøk. Så, for noen dager siden, dro jeg opp på hytta igjen, klar til innsats. Men hvor var bærene? Nesten ikke et blåbær å se. Hvor ble de av?? 
Et mysterium.
Dermed var jeg nødt til å bevege meg litt. Jeg tok beina fatt og trasket opp til fjernere blåbærlynger. Der var det gudskjelov bær. Men mye mindre enn normalt. Etter mye strev ble spannet fullt. Tre liter. Vet ikke om det er nok til å gjøre meg yngre, men fornøyd likevel.

Innsatsen ble premiert med blåbærsveler!
Noen vil kalle dem "amerikanske blåbærpannekaker", men det er jo norske sveler.
Bruk gjerne din egen sveleoppskrift, men her er min oppskrift. Og som i så mange oppskrifter: Litt revet sitronskall gjør susen.

Blåbærsveler

2,5 dl hvetemel
1 ts bakepulver (evt 1/2 ts hjortesalt og 1/2 ts natron)
3 ss sukker
1 egg
3,5 dl kefir
50 g smeltet smør
revet skall av 1/2 sitron (bare det gule)
Nyplukkede blåbær
Smør til steking


Mammas hjulvisp funket som bare det (men et helvete å rengjøre).

Bland mel, sukker og bakepulver i en stor bolle. I en annen bolle blander du egg, kefir, smeltet smør og revet sitronskall. Deretter røres alt sammen til en jevn røre. La røren stå og svelle minst en halv time.

Smelt smør i en stekepanne. Bruk en liten øse (evt 3 ss) til å helle røre i pannen. La den flyte ut til små pannekaker på ca 12 cm i diameter.


Litt for store, eller? 

Dryss blåbær over pannekakene før røren stivner på overflaten. Når pannekakene er pent brune, snus de, og stekes ferdig på den andre siden. NB ikke bruk for sterk varme, ellers blir de brent før de blir gjennomstekt.



Bra til å være sveledebut!


Serveres gjerne med rømme eller vaniljeis - eller bare et dryss sukker som her. Best nystekte!








mandag 10. juli 2017

Sommerlig smak av jul



Snart skal det bli mat!

En sommermiddag

Middag på gang! Livretten fra desember - pinnekjøtt - skal bli deilig sommermiddag. De "minst fine" bitene fra en pose røkt Gilde pinnekjøtt har ligget ferdig utvannet i fryseren hjemme siden jul. Her har de ligget og lengtet mot sommer, og endelig var tiden inne. De ble tatt med på hytta.

Men for å dampe pinnekjøtt, må man ha en rist. En vanlig metallrist er greiest, men noen sverger til bjørkepinner (som om de smaker forskjellen!). "Det er derfor det heter pinnekjøtt", blir det sagt. Det er slett ikke sikkert. "Pinnene", det kan være ribbeina, det. Her finnes det flere skoler. Pinnekjøtt er alvorlige saker.

Disse får duge

Men på hytta har jeg verken metallrist eller ferdiglagede bjørkepinner fra butikken. Men man vet da råd.
Jeg er jo omgitt av bjørk! Store og små. Dermed ble det ekte bjørkepinner naturell - med bark - fra egen hyttetomt!


På plass i den gamle aluminiumskjelen


Pinnekjøtt er super sommermat, røkt eller urøkt. Salt kjøtt er alltid godt i sommervarmen. Ikke at det er så varmt akkurat, men det er godt likevel. Vannet ut i 15 timer. Ikke et minutt mer. Jeg får frysninger når jeg hører om folk som vanner ut kjøttet opp til to døgn. De er gale. Da liker de ikke pinnekjøtt, mener jeg. 


Dette er lovende!

Mine overvintrede pinnekjøttbiter var kjøttfulle og fine. Tre timers damping, så var middagen klar.
Med dampet sommerkål og nypoteter - og (som man ikke ser på bildet) en stor klatt meierismør og en kald pils. Det gjorde susen.


Ser litt tørt ut. Men en stor klatt smør gjorde susen.


Hva mer kan man ønske seg?!
Jo, en dram. Med det hadde jeg ikke.








lørdag 20. mai 2017

Vemodig farvel

Nye tider


26. april 2017 var datoen. Da stengte Buskerud fylke FM-nettet for godt. En trist dag, for dette innebar at den kjære, gamle radioen må settes bort. Ikke kastes, for til det er den for fin. Men den måtte erstattes med en moderne DAB-radio.
Jeg hadde ikke noe valg.
På selveste 17. mai var nykomlingen på plass.


Nykomlingen. 17. mai 2017

Jeg hadde drøyd det i det lengste. Men så slo jeg til en dag jeg var innom Clas Ohlson for å kjøpe en mopp. Det ble både mopp og DAB. Jeg vurderte en i radio i "retrostil", siden hytta mi utvilsomt er ganske retro.
Men her er det ekte retro. Ikke fake retro. Derfor ble det denne. En snerten liten sak jeg kan koble til mobilen og få min egen musikk på også.
Jeg hater å si det, men den er bedre enn den gamle skurreradioen.

Men forgjengeren, en Grundig Melody Boy 1000 av ukjent alder - i sin tid innkjøpt av mine foreldre - fortjener å hedres før den stues inn i
kottets kalde mørke. Gjemt, men ikke glemt.
Så her følger en liten radiokavalkade -  en kavalkade over de siste årene av en kjær radios liv.

Gradvise forandringer i interiøret kan også skimtes på disse bildene.



August 2012


Det eldste bildet jeg har av radioen er fra en tidlig morgen i august 2012. Det var den sommeren jeg hadde truffet på den nysgjerrige reven utenfor hytta, og jeg begynte å legge ut pølsebiter i håp om å se den igjen. Og pølsebitene forsvant. Jeg ville vite hvem som forsynte seg, og hadde rigget meg til ved vinduet for å følge med på pølsebiten.
Pølsespiseren ble avslørt denne morgenen. Men det var ikke reven.
Mer om dette her:
Pølsefest i skogen

Neste bilde er fra en større begivenhet i Lidstuas historie:


September 2013. Fra Hytteliv nr 9 2014

Her ser vi radioen nyte sine 15 minutters berømmelse midt i bildet på et foto gjengitt i det utmerkede bladet Hytteliv. Nummer 9/2014, for å være presis. På en tåkete høstdag året før hadde to trivelige karer fra Hytteliv vært på besøk for å lage reportasje.

Her kan du lese: Hytteliv på besøk
...og om reportasjen da den kom på trykk året etter: Helt enkel luksus


Påsken 2014

Radiobildet over ble tatt i 2014, og du gjetter nok at det var i påsken. Her har jeg åpenbart forsøkt å påske-style til hyttebloggen. Bildet ble aldri brukt. Bloggtemaet var intet mindre enn koking av egg.
De gode tipsene finner du her: Hvordan koke et egg



April 2017. Gammel radio og ny kofte.

På det siste radiobildet som eksisterer, er ikke radioen i fokus. Det er derimot min nystrikkede "Røverkofte" som raskt er blitt en favoritt.
Dette var siste gangen den gamle radioen var i bruk.

Takk for alt, gamle radio.



Velkommen DAB.





torsdag 18. mai 2017

Nasjonaldag i pysj og tåke


På plass. I komfortabel 17.-maipostitur.


Hurra i skogen

Jeg har ikke noe imot 17. mai i det hele tatt, men det hender jeg "flykter til skogs" når dagen kommer.
I likhet med mange av oss uten barn og partner og denslags, har jeg ikke lenger noen spesielle 17.mai-tradisjoner. Ikke at jeg har gjort noe for å ordne det, heller. Jeg har jo hytta!

Min hyttebunad er selveste julepysjen i rød og hvit flanell. Så når TV-sendingen fra Slottsplassen og Karl Johansgate begynner, stikker jeg føttene i tøflene og labber bort til sofaen med en kopp kaffe. Etter hvert blir det god frokost også. Fortsatt i pysjen.


På plass. I mindre komfortabel 17. maipositur.

Kongefamilien var også på plass. Påkledd og stelt alle sammen.
Man gjør sine observasjoner. Haakon lar skjegget gro igjen, ser jeg, etter at han rakte det under middagen for sine 80-årsjubilerende foreldre for en uke siden (Ja, du leste riktig: Under middagen).

Mer har jeg ikke å si om kongefamilien denne gang, og går derfor over til å kommentere været:
Nasjonaldagsværet var ikke det beste.
Slik så det ut dagen før:


Ikke noe å rope hurra for.


På selve dagen letnet det litt. Da kom flaggene fram!
Det var riktignok bare jeg, småfuglene, reven og muligens haren som så dem, men flotte var de
der de blafret i den sure tåka.


Til glede for småfuglene og reven. Og meg!

Utover dagen letnet faktisk tåka såpass at jeg tullet meg inn i et ullteppe og rigget meg til i godstolen på verandaen for å bedrive en av mine yndlingsaktiviteter på denne tiden av året: Fuglekikking.

Spørsmålet var det vanlige: Var det kommet fugler i alle de tre fuglekassene?



Utsikten fra godstolen. Den grå og den brune fuglekassa. Til venstre, utenfor bildet, den svarte fuglekassa.


I tåke og småregn var det lite fugleaktivitet. Og det var bare på fuglebrettet.
Jeg var alvorlig bekymret. De skulle ha flyttet inn for lengst.
Hadde de sviktet meg?



Svart fuglekasse. Bilde med fugl får komme senere.

Lenge så det dødt ut rundt den svarte fuglekassen. 
Men brått var det full aktivitet. Med både herr og fru fluesnapper i sving.
De svikter aldri!
Men så er det en attraktiv bolig også, da. 
Stor glede i godstolen.



På plass. I komfortabel, grå fuglekasse.

Svikte aldri, det gjør ikke kjøttmeisene i den grå fuglekassen heller.
For plutselig var de der, de også. Ettersom jeg satt så godt planta i stolen med ullteppet mitt, ble det ikke mer fuglefotografering enn dette.
Et nasjonalt bilde av stjerten på en kjøttmeis som smetter inn i fuglekassen sin på selveste
17. mai.
Snakk om blinkskudd!


Brun fuglekasse. Helt ny.

Jeg var spesielt spent på den nye, brune fuglekassen jeg hengte opp sist jeg var på hytta. På den svære, gamle furua i bjørkeskogen rett foran hytta har det hengt fuglekasse i alle år, og i alle år har det bodd svarthvite fluesnappere her. Så, en vinter, gikk hakkespetten løs på den. Selv etter mine reparasjoner ville ikke leieboerne tilbake.
To somre har gått uten at fluesnapperne flyttet inn.
Vil de ha den nye, fine boligen?

Intet tegn til liv.

Men da alt håp syntes ute, var den der. En svart og hvit hannfluesnapper. Inn og ut av kassen. Mye å gjøre. Inne lå kanskje frua allerede og ruget på eggene.
Nye leieboere!
Lykke i stolen.
Hurra for 17. mai!



17.mai-dompap







mandag 6. mars 2017

En innsats for helsa

Mens Martin Johnsrud Sundby (nr 1) fortsatt ledet


Nervekontroll

Noen mener hyttelivet er bra for helsa, og ofte føler jeg det sånn. Nærheten til naturen, fred og ro, lange turer, jobbing på hyttetomta, fuglekvitter og alt det der. Sunt som bare det, både for kropp og sjel.
Verre er det muligens med frossenpizzaer, sjokolade, pop corn, tortillachips og rødvin, som også er en del av hyttelivet. I hvert fall mitt.

Men nå har jeg blitt oppmerksom på ytterligere to sider av mitt hytteliv som er å betrakte som helsebringende: Fuglekikking og strikking. Jeg er jo en aktiv utøver av begge disse aktivitetene.
Ikke bare på hytta, men hjemme også, faktisk.

Bare les her:


Ta for eksempel sist helg, da min psykiske helse ble utsatt for store prøvelser. 
Hyttesesongåpningen 2017 falt tilfeldigvis sammen med to ski-VM-höydare: Damenes tremil på fredag, og herrenes femmil på søndag. Heldigvis hadde hadde jeg medbragt effektiv nervemedisin: Strikketøy. Jeg har en kofte på gang.
Mønsterstrikking og langrennspurt går riktignok dårlig sammen - da måtte strikketøyet legges bort et øyeblikk - men ellers viste det seg å være en super kombinasjon. Beroligende og koselig, særlig sammen med fyr på peisen og en skål chips. Trøst var det også, da herrespurten ikke gikk Norges vei.
Men Bjørgen & co gjorde selvsagt jobben, og det ble noen ekstraomganger på strikketøyet i ren lykkerus.

Slik kom min mentale helse seg velberget gjennom helgen.

For å være på den sikre siden, kikket jeg også litt ekstra på meisene som forsynte seg godt av solsikkefrøene på brettet.


Frø til granmeisen, helse til meg





lørdag 17. desember 2016

Veslegranens nye liv

...så lenge det varer

Fineste juletreet jeg har hatt


Så skulle det bli byjul for Veslegranen fra hytta. Se så fin han er!
Betydelig mer pjuskete enn kjøpetrærne nede i gata, men nett og lett og ganske rett.
Jeg er, som dere ser, ikke på hytta, men synes dere skal få fortsettelsen av historien om Veslegranens
siste reis.

Nå står han altså på min veranda i byen, med gløtt av fjord og med utsikt mot motorvei, Villa Villerkulla, selvaagblokker og høye bytrær. Mange nye inntrykk for en liten pjuskegran fra en skog i ei li
i innlandsnorge.

Fineste juletreet jeg har hatt. Jeg ser det gjennom store vindusflater der han står og lyser opp
i desembermørket. Jeg dropper annen julepynt i vinduet og vinduskarmen i år.








tirsdag 29. november 2016

Veslegranens siste reis

Veslegranen: Nyhogget og klar for byen.


Klar til byjul


Så fikk jeg til en førjulstur på hytta! Det var første søndag i advent, været var fint, det var ikke for kaldt og ikke for mye snø. Ganske perfekt.

To ting sto på timeplanen:
1) Lese av målerstanden
2) Hogge juletre

I år skulle Veslegranen til pers. En liten tass av et tre som har vokst seg langsomt større fra år til år.
Jeg har hatt den i kikkerten lenge - den sto jo midt i utsikten - og har tenkt at "en dag skal du bli juletre,
lille venn".
Derfor har Veslegranen vært spart - inntil nå. Den pjuskete granen skulle få avslutte sitt liv som glitrende juletre på min balkong i byen.
Ærefullt eller tragisk, ettersom man ser det.

Foran på bildet står Veslegranen. Nå står den der ikke lenger.

Hogsten forgikk raskt og forhåpentligvis smertefritt. Det finnes bøker om trærnes avanserte følelsesliv,
men jeg valgte å ikke tenke på den slags. Sag, sag og røsk. Så var det over. 


En fin liten gran.

Én ting til sto forresten på timeplanen: Førjulshyttekos.
Hjemme begynner jeg ikke med julepynting så tidlig, men det var tross alt 1. søndag i advent, og jeg hadde to dager på hytta...
Jeg ga meg selv grønt lys: Pynt i vei!

Første kvelden holdt det med masse tente lys (delvis også for å få opp temperaturen i hytta):

Stemningsfullt på peisen.


Dagen etter satte jeg en liten minijulekrybbe på en hylle (jeg er blant dem som mener Jesusbarnet har noe med jula å gjøre - uavhengig av tro):


Jesusbarnet & co mellom en gammel skrivetavle og et melkespann.


Så fikk de sto småfuglene foran peisilden selskap av en dompapfamilie:

Livlig foran peisen.

Så fikk minken selskap av et rødt kubbelys:

Mellom en arvet mink og en gresk kaffekoker.


Så begynte det å komme julelysestaker med røde lys på spisebordet:

Egentlig hadde det vært nok med dette.


Så kom det sannelig opp store julehjerter i vinduet:

Minimalisme er ikke min stil.



Og så, helt til slutt, kom denne saken opp i vinduet bak sofaen.

Utpreget hyttejulepynt.

Så fikk det være nok.
(Det var heller ikke mer pynt i esken).

Men det var selvfølgelig ikke bare JEG som koste meg: Det ble julestemning med julemat på fuglebrettet også. Meget populært.


Fest på brettet

I mangel av vann, for å slippe oppvask, ble serveringen enkel inne i hytta også. Frossenpizza og Findus fiskegrateng er utmerket mat i slike situasjoner.
Poirots jul på DVD ble nydt med ostesmørbrød servert på papptallerken. En vellagret sveitser gjorde susen mens den aldrende belgieren løste mordgåten.


Smakte fortreffelig. Poirot derimot, fikk aldri smakt konfekten.


Og morgenen etter ble innledet med julelys naturell gjennom juletrærne.
Så dro jeg hjem med Veslegranen i baksetet.
Spørsmålet er om jeg rekker tilbake til min fortsatt julepyntede hytte før jula er over.
GOD JUL!



Morgensol