torsdag 11. juni 2020

Nøtte på speed og Hakke på hogget


...og frustrerte kjøttmeis


Årets Nøtte må ha vært her i fjor også. Veldig hjemmevant og lite redd.
   

Min trofaste venn Nøtte er på speed for tiden. Et hyperaktivt gutteekorn, hviler aldri - bortsett fra en lur midt på dagen som alle andre ekorn. Han farter ustoppelig til og fra nøttestubben for å hente peanøtter.
Dessverre glemte jeg kameraet min denne gang, så mobilbilder får duge:

Sareptas krukke.

Nøttestubben min er som en Sareptas krukke for lille Nøtte: den blir aldri tom. I hvert fall ikke så lenge jeg er på hytta. Det vil si, denne gangen måtte jeg ta en pause i fôringen. Jeg ble nesten bekymret for ham. Middagspausene hans var ikke lange nok! Nå må gutten få hvile litt! 


Først tar han tak i nøtta med "fingrene", før han plasserer den godt fast i munnen og springer. 

Nøtte spiser ikke nøttene med én gang, det er åpenbart. Han lagrer dem, og han lagrer dem på ulike steder. I fjor observerte jeg en annen versjon av Nøtte som puttet peanøtter under mosen på en stein like bortenfor.
Man får håpe de husker hvor de har lagt godsakene!


Tilbake igjen. Og slik fortsatte det.

Men alle nøttene ble selvsagt ikke lagret. Et hektisk arbeidende ekorn trenger mat! På det grumsete bildet under har Nøtte funnet seg en fin plass å innta lunsjen sin: På taket av en fuglekasse full av unger.
Som vi ser, var kjøttmeisforeldrene lite begeistret.


Ingen matro å få!


Ikke rart meisene går til angrep. Det som for meg er et søtt lite ekorn, er en barnemorder for dem. 
Ekorn spiser jo faktisk fugleunger. 
Men Nøtte klarer ikke å krype inn gjennom åpningen i denne kassen.

En annen trussel for meisene er hakkespetten. I dette tilfellet frekkasen flaggspetten
Også Hakke er veldig på hogget for tiden. På fugebrettet, på meisebollene - og på fuglekassene! 
Jeg har flere ganger sett Hakke med hodet inn i kassen både til kjøttmeisen og svartmeisen. Da roper jeg høyt, klapper i hendene, og Hakke stikker. 
Men de tøffe meiseforeldrene klarer som oftest å jage dem bort selv.
Det er min store redsel, at Hakke skal klare å stikke hodet langt nok inn til å snappe til seg en av meiseungene. 
Det er nemlig det de gjør: de drar dem rett ut og hakker dem i seg.

Derfor er det viktig at fuglekasser er dype nok - og det tror jeg mine er.
Det er også viktig at kassene har beskyttelse rundt åpningen som forhindrer hakkespetten i å hakke åpningen større. Jeg tror og håper mine holder.

Jeg prøver å ikke tenke på at Hakke faktisk kan hakke seg inn hvor som helst på en trekasse...



Men hakkespetten skal jo også leve.

Her er det herr Hakke som okkuperer fuglebrettet. Fru Hakke har ikke rød flekk i bakhodet.


Hakke i dette tilfellet er egentlig to flaggspetter, en hann og en hunn. De har antakelig unger selv, i et rede 
i en trestamme et sted i nærheten. 
De er flotte fugler, men nå var de litt vel slitsomme
Spørsmålet er: Lokker mitt fuglebrett dem hit, slik at de blir en trussel for mine fuglekasser? Eller sørger frø og meiseboller for at de mister litt interesse for fugleungene?



Flott kar, men litt for mye av det gode.

Jeg forlot hytta med hjertet i halsen. Ville Hakke klare å snappe til seg noen av ungene til kjøttmeisen eller svartmeisen? Det vil jeg aldri få svar på, for neste gang jeg kommer på hytta er kassene tomme uansett. Ungene har fløyet.

Men det gjenstår en kasse med svarthvite fluesnappere! Der klekkes nok eggene i disse dager, og det vil være unger der neste gang jeg kommer på hytta!

Hvis ikke Hakke har tatt dem.









mandag 8. juni 2020

Godis fra granen



Granskuddeddik på gang!


Granskuddene mister fort den friske, lysegrønne fargen. Her har de stått et døgn.

Hver sesong byr på nye, uprøvde muligheter. Som for eksempel å lage noe av granskudd. Det har jeg aldri gjort før.
Jeg har tidligere tipset om villmarkskokk Kirsten Winge fra Søre Osen, og også denne gang er det hun som har inspirert meg. Oppskriften på granskuddeddik fant jeg på hjemmesiden hennes: kirstenwinge.no. Her finnes også oppskrift på syltede granskudd og granskuddgelé
Som nybegynner valgte jeg det enkleste. Eller det raskeste. Jeg ventet nemlig et par gjester på hytta dagen etter, og fant ut at jeg ville gi dem hver sin lille overraskelse som de kunne ta med hjem. Pluss litt til meg selv, naturligvis.

Man tager hva man haver: Jeg vasket et tomt rødbeteglass, et sursildglass og et syltetøyglass i kokende vann, og gikk ut for å plukke.
Grantrær er det nok av rundt hytta mi. Store og små. Alle med fine, delikate, lysegrønne skudd som er lette å knipe av med fingrene. 

De ser faktisk ganske gode ut!


Plukk helst litt herfra og derfra. Det er ikke nødvendig å ribbe et helt tre.

Oppskriften er enkel: Fyll et rent glass med 2/3 granskudd og hell over hvitvinseddik. La dette stå i 2-3 uker på et kjølig sted. Sil fra granskuddene. Eddiken oppbevares mørkt og kjølig.

Hvordan smaken blir, vet jeg ikke, for dette har jeg som sagt ikke prøvd før. Men jeg tipper den blir god med smak av skog - enten i salatdressinger eller som smaksforsterker i saus, som Kirsten foreslår.
Jeg spiste et granskudd "naturell". Det smakte syrlig. Greit nok, men ikke helt egnet til å ha direkte i salaten.
Heldigvis kan granskudd fryses, og nå har jeg et par fulle poser liggende. Snart skal det bli både syltede granskudd og granskuddgelé!




onsdag 27. mai 2020

Den beste tiden


I gang igjen!


Kjøttmeismamma eller -pappa bråsnur på vei inn til ungene.


Her er kjøttmeisen på vei inn i fuglekassen med mat til ungene sine, men ombestemmer seg i siste liten og bråsnur i lufta. 
Ikke greit å være kjøttmeisforelder med sultne unger, når det står ei svær menneskedame like under med et digert kameraøye rettet mot hjemmet deres. 
Både mor og far sitter på hver sin gren med insekter og larver i nebbet. Flytter seg urolig rundt. De vil inn til ungene sine. 
Men de synes jeg står for nær, og blir nervøst sittende. Er det fordi de ikke vil røpe hvor ungene deres er? Omsider tar den ene mot til seg og stuper retning åpningen. Men nei, den våger ikke likevel. 
OK, da. Jeg tar et hint. Jeg trekker meg unna og lar dem mate ungen sine i fred.


Vil inn til ungene, men tør ikke. 


Endelig mat å få for de små!



Et deilig insekt med lange bein står på menyen her.

Dette er min favoritt-tid på hytta. Når fuglene har inntatt fuglekassene og er travelt opptatt med å mate de glupske små. Jeg har hatt tre fuglekasser de siste årene, men nå har jeg fire, og er som alltid spent på om det blir innflytting i alle. 
Den grå kassen ligger nærmest hytta, og fra godstolen på verandaen kan jeg følge godt med. Fuglene her venner seg til mitt nærvær etter hvert. De har strengt tatt ikke noe valg. 
Her har det bodd vekselvis kjøttmeis, blåmeis og svarthvite fluesnappere opp gjennom årene. I år var det altså kjøttmeisen sin tur til å innta denne ettertraktede kvalitetsboligen.

To fuglekasser rett foran meg. Den røde skimtes nede til høyre.

På den store furua lenger ned, har det hengt fuglekasser siden tidenes morgen. I hvert fall siden 80-tallet. 
Nå er det en rødmalt variant - nyoppusset i fjor - som henger der. Kvalitetsbolig dette også. 
I fjor bodde det spettmeis her, men i år er det den svarte og hvite miniversjonen av kjøttmeisen som har flyttet inn: Svartmeisen. Den aller minste av meisene.
Svartmeisen er ikke bare minst, den er også modigst. I hvert fall når den sitter på fuglebrettet. Da kan jeg stå en halvmeter fra den, uten at den lar seg skremme. Men når det gjelder ungene i kassen, er visst beskyttelsesinstinktet større enn motet. De travle foreldrene nektet å fly inn mens jeg satt under treet. Fotografering måtte skje fra en viss avstand - og i motlys. Dette ble resultatet:

Der knep jeg deg!

Den tredje fuglekassen var en svart kasse som har vært bebodd av svarthvite fluesnappere i flere år. Uvisst av hvilken grunn har den stått tom de to siste årene. Kanskje fordi de ferska at dette ikke var en kvalitetsbolig? Dårlige materialer? Tåler ikke vær og vind? 
Forrige gang jeg var på hytta registrerte jeg interesse fra en svarthvithann som nylig var hjemkommet fra vinteropphold i Afrika for å finne bolig til fruen.
Men da jeg kom på hytta forrige uke, hadde hele fronten falt av. Kassen hang åpen og gapte tomt.
Gudskjelov var det ikke rede med egg eller unger i kassen!
I desperat håp om å få opp en ny kasse i tide, kjørte jeg mange mil til Jula - eller var det Rusta - for å kjøpe ny. Det ble denne:

Noe for fluesnapperne?

Her kan i hvert fall ikke fronten falle av.
Dette er i seneste laget, men det virker som om de svarthvite fluesnapperne er sent ute i år. Derfor har jeg håp. Fram til nå har det vært mye kaldt vær, og det har muligens betydd forsinket tilgang på insekter. Det er kanskje derfor de drøyer med å stifte familie. Like greit å vente til det er mat til ungene! I fugleverden må dette times nøye for å unngå katastrofe.

I den fjerde kassen er de svarthvite i gang med redebygging. Håper jeg. Tror jeg.


Redebygging trolig på gang.

Dette er heller ingen kvalitetsbolig. Denne kassen var ny i fjor, men virker ganske skrøpelig. Pluss at jeg har tabbet meg ut: Jeg skrudde i små skruer rundt inngangen som hakkespettbeskyttelse, og treverket slår sprekker. Men det holder denne sesongen. Jeg kan jo spenne en rem rundt. 
Den ble hengt opp i seneste laget i fjor. Først da jeg renset kassen på høsten, oppdaget jeg at det hadde bodd fluesnappere der. Nå er det tegn på redebygging igjen!

Nå er spenningen stor. Skal snart opp på hytta igjen. Blir det unger i alle fire kassene? 


fredag 24. april 2020

Nødvendig fritidsreise


Har lengtet etter dette


Kjærkomment corona-avbrekk


Godt å komme seg en kort tur opp på hytta nå. Komme seg opp hit i skogen og slippe å tenke på coronaforholdsregler, smitteverntiltak, holde avstand, sprite hender - men bare 
te seg som normalt

I hvert fall for et par dager.
Jeg er jo her alene, har handlet mat i Oslo og ikke i bygda, er ikke i kontakt med andre enn småfuglene og noen maur, og vil ikke kunne spre et eneste virus til noen dersom jeg mot formodning skulle være smittet.
Pust ut.
Dette er nemlig en "nødvendig fritidsreise" - som det er åpnet for nå - og jeg skal bare fikse et par ting som må fikses etter vinteren og før sommeren kommer.
Her i gården er det ingen som syter over hytteforbudet som har vært. Jeg pleier uansett ikke være her i påsken, og lengter mest av alt etter at snøen skal forsvinne. Og det er !
Når været klaffer og temperaturen stiger til over tjue grader, skal jeg ikke klage!


En liten feiring

Dermed var det bare å rigge seg til i godstolen med snacks og sprudlevann, samt en kikkert for å se om det var noe på gang i fuglekassene
Det er visstnok et tegn på aldring at man begynner å interessere seg for småfuglene. Javel. Men trivelig er det uansett. 
Men er det nødvendig å sitte slik og betrakte fuglelivet på en solskinnsdag i slutten av april? 
I aller høyeste grad. Nødvendig for sjelefred og psykisk helse!

Jeg har fire fuglekasser nå. Alltid like spennende å se hvem som flytter inn. Til min tilfredshet ser jeg at det ligger an til blåmeis nærmest og kjøttmeis litt lenger bort. Redebygging i full gang! To kasser står ledige og venter på de svarthvite fluesnapperne som kommer flygende fra Afrika nå, any time.
Så får vi se om de nøyer seg med de to ledige kassene, eller prøver å rappe husværet fra meisene. Det ligger drama i luften. Bokstavelig talt. 

Annet man kan ta seg til på en nødvendig fritidsreise, er å sitte og se snøen smelte. 
Ja, for i denne varmen kan man nesten se det. 


Snø som smelter.

Jeg har hatt ytterligere to nødvendige oppgaver disse to dagene: 
Den ene har vært å se til to gjenglemte klementiner i fruktfatet. De var blitt liggende igjen etter forrige hyttetur, som fant sted i midten av februar, før Covid 19 kom til Norge. 
Jeg har tenkt en del på disse to klementinene. Hva ville skje med dem der oppe på hytta? Ville de mugne, få pels og klør, nærmest bli levende, begynne å stinke? Bildet jeg skapte i mitt eget hode, var ikke vakkert. 
Men slik ser altså to klementiner ut etter drøyt to måneder i et fruktfat:





Harde utenpå, ganske saftige inni. Jeg tror faktisk jeg kunne spist dem.

Den andre, og kanskje mer nødvendige, oppgaven har vært å rense takrennen og koble til et rør fra takrennen til sisternen, slik at sisternen kan samle opp regnvann fra taket. Jeg har jo ikke brønn eller innlagt vann. Til nøds vann fra en bekk nå om våren.
Dette røropplegget er ikke spesielt profft, må innrømmes. Jeg bare gjør som foreldrene mine gjorde. For å få rørene til å passe i hverandre, må jeg ty til store mengder gaffateip (dvs jeg tror nok foreldrene mine brukte billigere teip).  Som "filter" bruker jeg en bit av en strømpebukse. Funker som bare det.
Drikkevann tar jeg med, men med en vannrenser inne hytta, kan jeg bruke dette vannet til matlaging. Men regnvannet er først og fremst til all annen bruk.


Ikke særlig profft, men det funker.

Nå mangler det bare noen skikkelige regnskurer, så er jeg klar for vår- og sommersesongen! 
Den føles mer nødvendig enn noen gang.




søndag 8. desember 2019

Fake news

Midt i julegranskauen


Dette er julen sin, det!

Se mitt nye miniplastjuletre! På hytta, midt i granskauen.
Hos meg, som ellers har lite til overs for kunstige juletrær! 
Jeg har aldri skjønt meg på plastjuletrær. Det gir meg ingenting. OK, på offentlige kontorer og kjøpesentre og sånn. Eller hos allergikere. Og selvfølgelig, folk må få pynte med hva de vil i sine egne hjem.
Men bare ekte trær hos meg!
Eller?

I løpet av natten snødde det, og utetrærne begynte å likne det lille innetreet.


Skal det være plasttre, skal det i så fall være rosa, gull, lilla - eller hvitt.
Skal det være fake, så skal det være fake!
Så stoppet jeg på Jula på vei til hytta. Eller var det Rusta? Jeg passerer en svær klynge av slike butikker langs riksveien. Det er den type butikker der man ender opp med handlevognen full, selv om man bare skulle ha én eneste ting (jeg skulle ha et par store bøtter fuglefrø). Ikea-syndromet, kaller jeg det.

På Rusta hadde de disse små juletrærne. Med lys, pynt, glitterremse, stjerne og det hele. I alle farger. Uimotståelige.
Jeg vurderte gull, men er særdeles fornøyd med valget av hvitt. 




Og med nyinnkjøpte lyslenker både fra Jula og Rusta, både til innebruk og utebruk, korte og lange, for strøm og batterier, ble det julestemning så det holdt. 
Det blir bekmørkt klokka fire, gi meg lys!
Men da holdt det. Ikke mer julepynt i år. I hvert fall ikke på hytta. Jeg skal jo hjem igjen i morgen!
OK da, et par nøkterne hjerter i det andre vinduet. Punktum! 
Og en nisse i sofakroken.
Slutt!


Mer nøktern julepynting i det andre vinduet.


Med julepyntet hytte, sto peiskos og rødvin og vottestrikking på programmet.
Og haugevis av dvd-filmer.














søndag 1. september 2019

Sopp-bonanza


Plukke, ete, steke, fryse, tørke

Rapport fra en amatørsoppsankers prøvekjøkken


Første fangst. Direkte fra hyttetomta.


Hvilket sopp-år!
Jeg har plukket, jeg har renset, jeg har spist, stekt, fryst og tørket.
Mer om hvordan dette kan gjøres, kan du lese lenger ned!

På Facebook ser jeg at folk plukker kilovis med sopp av mange slag. Det gjør ikke jeg. Jeg har et begrenset behov og et meget begrenset repertoar. Og ikke finner jeg slike vanvittige mengder heller. 
Jeg er overlykkelig over å finne noen i det hele tatt. 
Etter tørkesommeren i fjor var det ikke en eneste kantarell å finne. I år er det rekordtilstander
Kantarellene i kurven på bildet over, ble plukket ti meter fra hyttedøra på mitt meeeeget hemmelige sted, 
rett etter at jeg hadde ankommet hytta. 
I slutten av uka fylte jeg kurven en gang til på samme sted.


Steinsopp er også en favoritt. De plopper opp over alt - gjerne rett foran hyttetrammen. To-tre stykker ønsket meg velkommen da jeg kom.
Men jeg oppsøkte jo flere andre mulige soppsteder også. Ett sted langs det jeg kaller "Eventyrstien", for eksempel, finner jeg alltid en fin steinsopp under en bestemt furu. I år kunne furua by på to nesten perfekte eksemplarer. Pluss en steinsoppbaby.


Steinsopp-furua til venstre


Mor far og barn. Perfekt størrelse.


Ut på tur hadde jeg alltid med dette nettet i tilfelle jeg fant sopp. Det har til og med en liten lomme med en sammenleggbar soppkniv med børste. Jeg foretrekker soppnettet framfor kurv. Sopp skal som kjent ikke legges i plastposer. Før jeg visste ordet av det, var det fullt:



Praktisk soppnett


Etter hvert ble det nesten for mye av det gode. "Å nei, ikke mer nå!", stønnet jeg siste hyttedagen da jeg kom over et helt felt med disse. "Jeg orker ikke plukke mer"!



Kantareller kan være godt gjemt under gress og mose, og må nærmest graves fram.

Men de
t er jo plent umulig å la dem stå. 
Plukking er én ting. Soppen må renses også. Og deretter tilberedes. De blir alltid best når de tilberedes samme dag som de plukkes.

Det var et slit.


Etter en times rensing. Meget tilfredsstillende. Et herlig syn.

Men hva gjør man med all soppen?

Det aller beste er å steke dem med én gang:
Del soppen i biter og stek dem i smør på sterk varme slik at kraften fordamper og det blir litt bruning. 
Salte, pepre og ha dem på brødskiva. Gjerne på brødskiver som har fått steke seg litt sprø i pannen. Mmmm.



Stek og et!

Deretter lager du en sopp-pasta. Kan ikke bli bedre.

Beste som finnes


Spaghetti med steinsopp


Min favoritt! Like godt med kantareller - eller begge deler. 
Spaghettien kan erstattes med annen lang pasta.

Det kan ikke gjøres enklere:
Stek noen skiver bacon i en stekepanne, klipp opp i biter.
Del soppen i skiver/biter og stek den i smør i samme pannen.
Salte og pepre.
Blandes med nykokt spaghetti.
Revet parmesan på toppen.

Halleluja!


Forsøk på frysing av sopp


Men hvis du har funnet mye sopp, kan jo ikke alt ikke spises med én gang. Sopp kan heldigvis fryses - både tilberedt og rå. Men hvor lenge holder den seg?

Forsøk 1: Jeg stekte nyrenset sopp med smør, på høy varme, lot kraften fordampe, avkjølte helt, hadde deretter soppen i tette plastbokser og la dem i kjøleskapets lille fryseboks.
Deretter leser jeg på nettet at dette ikke er så smart, siden smør (eller annet fett) harskner over tid, og holdbarhetene reduseres til et par måneder. Et par måneder! Er det mulig? Javel. Men dette går jo fint hvis man har tenkt å spise den i løpet av nærmeste tid!

Her er det bare å henge i og spise soppmiddager!
Ikke meg i mot.

Forsøk 2: Etter neste sopptur stekte jeg derfor uten fett, lot kraften fordampe helt, avkjølte og la i fryseren.
Holdbarheten blir da noe lenger, leser jeg. 

Men ikke mye lenger.
Hm. Hva menes egentlig med "holdbarhet"? At soppen fortsatt er på sitt beste? Jeg vil tro den er fullt spiselig mye lenger. Det vi vise seg!



Avkjøles helt før frysing.



Jeg forsket videre på nettet, og lærte at soppen får lengre holdbarhet om den fryses i sin egen kraft
For sent i mitt tilfelle, men dette skal jeg huske på til neste år: 
Forsøk neste gang: Legg soppen i en panne på middels varme uten fett. La den koke ca 15 minutter i egen kraft. Avkjøles og legges i lufttett beholder og fryses. 
Hvis kraften dekker soppen helt, kan den ha holdbarhet i opp til et år.
Da vet jeg det!



Det er også mulig å fryse soppen rå
Jeg valgte å teste dette med noen fine, relativt små steinsopp. Jeg delte disse i skiver, la dem i en frysepose og rett i fryseren. Etterpå leser jeg at fryst sopp bør brukes innen tre måneder siden de lett tørker inn... 
MEN - takk og lov - steinsopp holder opp til et år! 
Bruk unge, faste sopper. De skal ikke tines før bruk, men legges direkte i panne eller gryte.



Råfryst steinsopp


Forsøk på tørking av sopp


ville jeg forsøke å tørke steinsopp. Tørket, italiensk porcini (steinsopp) er noe jeg i ekstravagante øyeblikk har kjøpt i dyre dommer i en delikatessebutikk. Tenk om jeg klarer å lage det selv?
Fremgangsmåten fant jeg naturligvis på nettet.
Skjær den rensede soppen i skiver (kantarell kan rives i biter).
Spre soppen ut på matpapir eller bakepapir, på et stekebrett.



Mitt første forsøk


Sett stekeovnen på 40 grader (i hvert fall ikke over 50). Er temperaturen høyere, kan soppen bli mørk og udelikat.
La ovnsdøren stå på gløtt (sett en tresleiv eller liknende i døra). Væsken som fordampes må kunne slippe ut av ovnen.
Tørketiden som oppgis er ulik - fra "over natten" til et døgn. Jeg vil si et sted midt i mellom. Det kommer an på soppen, hvor mye fuktighet den inneholder og hvor tykke bitene er. Følg med, og snu på bitene underveis. Ta ut de tynneste bitene som er ferdige først.

De skal være helt tørre og sprø. 

Da natten kom og soppen på mitt første brett ikke var tørre, slo jeg av ovnen og lot dem stå til neste dag. Deretter tørket jeg dem videre neste morgen et par timer til alle var tørre.
Dessverre tviler jeg på at temperaturen holdt så lite som 40 grader. Ikke greit med temperaturreguleringen i en liten hybelkomfyr fra 1970-tallet!
Slik ble resultatet:



Smått og  tørt


De hadde krympet, ja. Og var absolutt tørre. Jeg lot det stå til og tørket ytterligere to brett. Dette var moro!



Dette skal bli bra!

De ferdig tørkede steinsoppene ble avkjølt helt og lagt i et rent, tørt, helt tett glass og tatt med hjem:


Ville kostet flesk i butikk


Om dette ble bra eller ikke, vil tiden vise. 
Og det kan bli lenge til jeg finner ut av dette. Tørket sopp har lang holdbarhet - og jeg har masse fryst sopp som må spises først...

Dette var moro! Skal jeg kjøpe meg en sopp-tørker på tilbud på Jula, mon tro?